Sahih Muslim, hadith 7017
Overlevert av Ka'b ibn Malik. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overlevert av Ka'b ibn Malik
Sahih Muslim regnes i sin helhet som pålitelig.
Overleveringen
حَدَّثَنِي أَبُو الطَّاهِرِ، أَحْمَدُ بْنُ عَمْرِو بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عَمْرِو بْنِ سَرْحٍ مَوْلَى بَنِي أُمَيَّةَ أَخْبَرَنِي ابْنُ وَهْبٍ، أَخْبَرَنِي يُونُسُ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، قَالَ ثُمَّ غَزَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم غَزْوَةَ تَبُوكَ وَهُوَ يُرِيدُ الرُّومَ وَنَصَارَى الْعَرَبِ بِالشَّامِ . قَالَ ابْنُ شِهَابٍ فَأَخْبَرَنِي عَبْدُ الرَّحْمَنِ بْنُ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ كَعْبِ بْنِ مَالِكٍ أَنَّ عَبْدَ اللَّهِ بْنَ كَعْبٍ كَانَ قَائِدَ كَعْبٍ مِنْ بَنِيهِ حِينَ عَمِيَ قَالَ سَمِعْتُ كَعْبَ بْنَ مَالِكٍ يُحَدِّثُ حَدِيثَهُ حِينَ تَخَلَّفَ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي غَزْوَةِ تَبُوكَ قَالَ كَعْبُ بْنُ مَالِكٍ لَمْ أَتَخَلَّفْ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي غَزْوَةٍ غَزَاهَا قَطُّ إِلاَّ فِي غَزْوَةِ تَبُوكَ غَيْرَ أَنِّي قَدْ تَخَلَّفْتُ فِي غَزْوَةِ بَدْرٍ وَلَمْ يُعَاتِبْ أَحَدًا تَخَلَّفَ عَنْهُ إِنَّمَا خَرَجَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَالْمُسْلِمُونَ يُرِيدُونَ عِيرَ قُرَيْشٍ حَتَّى جَمَعَ اللَّهُ بَيْنَهُمْ وَبَيْنَ عَدُوِّهُمْ عَلَى غَيْرِ مِيعَادٍ وَلَقَدْ شَهِدْتُ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم لَيْلَةَ الْعَقَبَةِ حِينَ تَوَاثَقْنَا عَلَى الإِسْلاَمِ وَمَا أُحِبُّ أَنَّ لِي بِهَا مَشْهَدَ بَدْرٍ وَإِنْ كَانَتْ بَدْرٌ أَذْكَرَ فِي النَّاسِ مِنْهَا وَكَانَ مِنْ خَبَرِي حِينَ تَخَلَّفْتُ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي غَزْوَةِ تَبُوكَ أَنِّي لَمْ أَكُنْ قَطُّ أَقْوَى وَلاَ أَيْسَرَ مِنِّي حِينَ تَخَلَّفْتُ عَنْهُ فِي تِلْكَ الْغَزْوَةِ وَاللَّهِ مَا جَمَعْتُ قَبْلَهَا رَاحِلَتَيْنِ قَطُّ حَتَّى جَمَعْتُهُمَا فِي تِلْكَ الْغَزْوَةِ فَغَزَاهَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي حَرٍّ شَدِيدٍ وَاسْتَقْبَلَ سَفَرًا بَعِيدًا وَمَفَازًا وَاسْتَقْبَلَ عَدُوًّا كَثِيرًا فَجَلاَ لِلْمُسْلِمِينَ أَمْرَهُمْ لِيَتَأَهَّبُوا أُهْبَةَ غَزْوِهِمْ فَأَخْبَرَهُمْ بِوَجْهِهِمُ الَّذِي يُرِيدُ وَالْمُسْلِمُونَ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم كَثِيرٌ وَلاَ يَجْمَعُهُمْ كِتَابُ حَافِظٍ - يُرِيدُ بِذَلِكَ الدِّيوَانَ - قَالَ كَعْبٌ فَقَلَّ رَجُلٌ يُرِيدُ أَنْ يَتَغَيَّبَ يَظُنُّ أَنَّ ذَلِكَ سَيَخْفَى لَهُ مَا لَمْ يَنْزِلْ فِيهِ وَحْىٌ مِنَ اللَّهِ عَزَّ وَجَلَّ وَغَزَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم تِلْكَ الْغَزْوَةَ حِينَ طَابَتِ الثِّمَارُ وَالظِّلاَلُ فَأَنَا إِلَيْهَا أَصْعَرُ فَتَجَهَّزَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَالْمُسْلِمُونَ مَعَهُ وَطَفِقْتُ أَغْدُو لِكَىْ أَتَجَهَّزَ مَعَهُمْ فَأَرْجِعُ وَلَمْ أَقْضِ شَيْئًا . وَأَقُولُ فِي نَفْسِي أَنَا قَادِرٌ عَلَى ذَلِكَ إِذَا أَرَدْتُ . فَلَمْ يَزَلْ ذَلِكَ يَتَمَادَى بِي حَتَّى اسْتَمَرَّ بِالنَّاسِ الْجِدُّ فَأَصْبَحَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم غَادِيًا وَالْمُسْلِمُونَ مَعَهُ وَلَمْ أَقْضِ مِنْ جَهَازِي شَيْئًا ثُمَّ غَدَوْتُ فَرَجَعْتُ وَلَمْ أَقْضِ شَيْئًا فَلَمْ يَزَلْ ذَلِكَ يَتَمَادَى بِي حَتَّى أَسْرَعُوا وَتَفَارَطَ الْغَزْوُ فَهَمَمْتُ أَنْ أَرْتَحِلَ فَأُدْرِكَهُمْ فَيَا لَيْتَنِي فَعَلْتُ ثُمَّ لَمْ يُقَدَّرْ ذَلِكَ لِي فَطَفِقْتُ إِذَا خَرَجْتُ فِي النَّاسِ بَعْدَ خُرُوجِ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَحْزُنُنِي أَنِّي لاَ أَرَى لِي أُسْوَةً إِلاَّ رَجُلاً مَغْمُوصًا عَلَيْهِ فِي النِّفَاقِ أَوْ رَجُلاً مِمَّنْ عَذَرَ اللَّهُ مِنَ الضُّعَفَاءِ وَلَمْ يَذْكُرْنِي رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم حَتَّى بَلَغَ تَبُوكًا فَقَالَ وَهُوَ جَالِسٌ فِي الْقَوْمِ بِتَبُوكَ " مَا فَعَلَ كَعْبُ بْنُ مَالِكٍ " . قَالَ رَجُلٌ مِنْ بَنِي سَلِمَةَ يَا رَسُولَ اللَّهِ حَبَسَهُ بُرْدَاهُ وَالنَّظَرُ فِي عِطْفَيْهِ . فَقَالَ لَهُ مُعَاذُ بْنُ جَبَلٍ بِئْسَ مَا قُلْتَ وَاللَّهِ يَا رَسُولَ اللَّهِ مَا عَلِمْنَا عَلَيْهِ إِلاَّ خَيْرًا . فَسَكَتَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَبَيْنَمَا هُوَ عَلَى ذَلِكَ رَأَى رَجُلاً مُبَيِّضًا يَزُولُ بِهِ السَّرَابُ فَقَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " كُنْ أَبَا خَيْثَمَةَ " . فَإِذَا هُو أَبُو خَيْثَمَةَ الأَنْصَارِيُّ وَهُوَ الَّذِي تَصَدَّقَ بِصَاعِ التَّمْرِ حِينَ لَمَزَهُ الْمُنَافِقُونَ . فَقَالَ كَعْبُ بْنُ مَالِكٍ فَلَمَّا بَلَغَنِي أَنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَدْ تَوَجَّهَ قَافِلاً مِنْ تَبُوكَ حَضَرَنِي بَثِّي فَطَفِقْتُ أَتَذَكَّرُ الْكَذِبَ وَأَقُولُ بِمَ أَخْرُجُ مِنْ سَخَطِهِ غَدًا وَأَسْتَعِينُ عَلَى ذَلِكَ كُلَّ ذِي رَأْىٍ مِنْ أَهْلِي فَلَمَّا قِيلَ لِي إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَدْ أَظَلَّ قَادِمًا زَاحَ عَنِّي الْبَاطِلُ حَتَّى عَرَفْتُ أَنِّي لَنْ أَنْجُوَ مِنْهُ بِشَىْءٍ أَبَدًا فَأَجْمَعْتُ صِدْقَهُ وَصَبَّحَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَادِمًا وَكَانَ إِذَا قَدِمَ مِنْ سَفَرٍ بَدَأَ بِالْمَسْجِدِ فَرَكَعَ فِيهِ رَكْعَتَيْنِ ثُمَّ جَلَسَ لِلنَّاسِ فَلَمَّا فَعَلَ ذَلِكَ جَاءَهُ الْمُخَلَّفُونَ فَطَفِقُوا يَعْتَذِرُونَ إِلَيْهِ وَيَحْلِفُونَ لَهُ وَكَانُوا بِضْعَةً وَثَمَانِينَ رَجُلاً فَقَبِلَ مِنْهُمْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَلاَنِيَتَهُمْ وَبَايَعَهُمْ وَاسْتَغْفَرَ لَهُمْ وَوَكَلَ سَرَائِرَهُمْ إِلَى اللَّهِ حَتَّى جِئْتُ فَلَمَّا سَلَّمْتُ تَبَسَّمَ تَبَسُّمَ الْمُغْضَبِ ثُمَّ قَالَ " تَعَالَ " . فَجِئْتُ أَمْشِي حَتَّى جَلَسْتُ بَيْنَ يَدَيْهِ فَقَالَ لِي " مَا خَلَّفَكَ " . أَلَمْ تَكُنْ قَدِ ابْتَعْتَ ظَهْرَكَ " . قَالَ قُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ إِنِّي وَاللَّهِ لَوْ جَلَسْتُ عِنْدَ غَيْرِكَ مِنْ أَهْلِ الدُّنْيَا لَرَأَيْتُ أَنِّي سَأَخْرُجُ مِنْ سَخَطِهِ بِعُذْرٍ وَلَقَدْ أُعْطِيتُ جَدَلاً وَلَكِنِّي وَاللَّهِ لَقَدْ عَلِمْتُ لَئِنْ حَدَّثْتُكَ الْيَوْمَ حَدِيثَ كَذِبٍ تَرْضَى بِهِ عَنِّي لَيُوشِكَنَّ اللَّهُ أَنْ يُسْخِطَكَ عَلَىَّ وَلَئِنْ حَدَّثْتُكَ حَدِيثَ صِدْقٍ تَجِدُ عَلَىَّ فِيهِ إِنِّي لأَرْجُو فِيهِ عُقْبَى اللَّهِ وَاللَّهِ مَا كَانَ لِي عُذْرٌ وَاللَّهِ مَا كُنْتُ قَطُّ أَقْوَى وَلاَ أَيْسَرَ مِنِّي حِينَ تَخَلَّفْتُ عَنْكَ . قَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " أَمَّا هَذَا فَقَدْ صَدَقَ فَقُمْ حَتَّى يَقْضِيَ اللَّهُ فِيكَ " . فَقُمْتُ وَثَارَ رِجَالٌ مِنْ بَنِي سَلِمَةَ فَاتَّبَعُونِي فَقَالُوا لِي وَاللَّهِ مَا عَلِمْنَاكَ أَذْنَبْتَ ذَنْبًا قَبْلَ هَذَا لَقَدْ عَجَزْتَ فِي أَنْ لاَ تَكُونَ اعْتَذَرْتَ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بِمَا اعْتَذَرَ بِهِ إِلَيْهِ الْمُخَلَّفُونَ فَقَدْ كَانَ كَافِيَكَ ذَنْبَكَ اسْتِغْفَارُ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم لَكَ . قَالَ فَوَاللَّهِ مَا زَالُوا يُؤَنِّبُونَنِي حَتَّى أَرَدْتُ أَنْ أَرْجِعَ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَأُكَذِّبَ نَفْسِي - قَالَ - ثُمَّ قُلْتُ لَهُمْ هَلْ لَقِيَ هَذَا مَعِي مِنْ أَحَدٍ قَالُوا نَعَمْ لَقِيَهُ مَعَكَ رَجُلاَنِ قَالاَ مِثْلَ مَا قُلْتَ فَقِيلَ لَهُمَا مِثْلُ مَا قِيلَ لَكَ - قَالَ - قُلْتُ مَنْ هُمَا قَالُوا مُرَارَةُ بْنُ رَبِيعَةَ الْعَامِرِيُّ وَهِلاَلُ بْنُ أُمَيَّةَ الْوَاقِفِيُّ - قَالَ - فَذَكَرُوا لِي رَجُلَيْنِ صَالِحَيْنِ قَدْ شِهِدَا بَدْرًا فِيهِمَا أُسْوَةٌ - قَالَ - فَمَضَيْتُ حِينَ ذَكَرُوهُمَا لِي . قَالَ وَنَهَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم الْمُسْلِمِينَ عَنْ كَلاَمِنَا أَيُّهَا الثَّلاَثَةُ مِنْ بَيْنِ مَنْ تَخَلَّفَ عَنْهُ - قَالَ - فَاجْتَنَبَنَا النَّاسُ - وَقَالَ - تَغَيَّرُوا لَنَا حَتَّى تَنَكَّرَتْ لِي فِي نَفْسِيَ الأَرْضُ فَمَا هِيَ بِالأَرْضِ الَّتِي أَعْرِفُ فَلَبِثْنَا عَلَى ذَلِكَ خَمْسِينَ لَيْلَةً فَأَمَّا صَاحِبَاىَ فَاسْتَكَانَا وَقَعَدَا فِي بُيُوتِهِمَا يَبْكِيَانِ وَأَمَّا أَنَا فَكُنْتُ أَشَبَّ الْقَوْمِ وَأَجْلَدَهُمْ فَكُنْتُ أَخْرُجُ فَأَشْهَدُ الصَّلاَةَ وَأَطُوفُ فِي الأَسْوَاقِ وَلاَ يُكَلِّمُنِي أَحَدٌ وَآتِي رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَأُسَلِّمُ عَلَيْهِ وَهُوَ فِي مَجْلِسِهِ بَعْدَ الصَّلاَةِ فَأَقُولُ فِي نَفْسِي هَلْ حَرَّكَ شَفَتَيْهِ بِرَدِّ السَّلاَمِ أَمْ لاَ ثُمَّ أُصَلِّي قَرِيبًا مِنْهُ وَأُسَارِقُهُ النَّظَرَ فَإِذَا أَقْبَلْتُ عَلَى صَلاَتِي نَظَرَ إِلَىَّ وَإِذَا الْتَفَتُّ نَحْوَهُ أَعْرَضَ عَنِّي حَتَّى إِذَا طَالَ ذَلِكَ عَلَىَّ مِنْ جَفْوَةِ الْمُسْلِمِينَ مَشَيْتُ حَتَّى تَسَوَّرْتُ جِدَارَ حَائِطِ أَبِي قَتَادَةَ وَهُوَ ابْنُ عَمِّي وَأَحَبُّ النَّاسِ إِلَىَّ فَسَلَّمْتُ عَلَيْهِ فَوَاللَّهِ مَا رَدَّ عَلَىَّ السَّلاَمَ فَقُلْتُ لَهُ يَا أَبَا قَتَادَةَ أَنْشُدُكَ بِاللَّهِ هَلْ تَعْلَمَنَّ أَنِّي أُحِبُّ اللَّهَ وَرَسُولَهُ قَالَ فَسَكَتَ فَعُدْتُ فَنَاشَدْتُهُ فَسَكَتَ فَعُدْتُ فَنَاشَدْتُهُ فَقَالَ اللَّهُ وَرَسُولُهُ أَعْلَمُ . فَفَاضَتْ عَيْنَاىَ وَتَوَلَّيْتُ حَتَّى تَسَوَّرْتُ الْجِدَارَ فَبَيْنَا أَنَا أَمْشِي فِي سُوقِ الْمَدِينَةِ إِذَا نَبَطِيٌّ مِنْ نَبَطِ أَهْلِ الشَّامِ مِمَّنْ قَدِمَ بِالطَّعَامِ يَبِيعُهُ بِالْمَدِينَةِ يَقُولُ مَنْ يَدُلُّ عَلَى كَعْبِ بْنِ مَالِكٍ - قَالَ - فَطَفِقَ النَّاسُ يُشِيرُونَ لَهُ إِلَىَّ حَتَّى جَاءَنِي فَدَفَعَ إِلَىَّ كِتَابًا مِنْ مَلِكِ غَسَّانَ وَكُنْتُ كَاتِبًا فَقَرَأْتُهُ فَإِذَا فِيهِ أَمَّا بَعْدُ فَإِنَّهُ قَدْ بَلَغَنَا أَنَّ صَاحِبَكَ قَدْ جَفَاكَ وَلَمْ يَجْعَلْكَ اللَّهُ بِدَارِ هَوَانٍ وَلاَ مَضْيَعَةٍ فَالْحَقْ بِنَا نُوَاسِكَ . قَالَ فَقُلْتُ حِينَ قَرَأْتُهَا وَهَذِهِ أَيْضًا مِنَ الْبَلاَءِ . فَتَيَامَمْتُ بِهَا التَّنُّورَ فَسَجَرْتُهَا بِهَا حَتَّى إِذَا مَضَتْ أَرْبَعُونَ مِنَ الْخَمْسِينَ وَاسْتَلْبَثَ الْوَحْىُ إِذَا رَسُولُ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَأْتِينِي فَقَالَ إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَأْمُرُكَ أَنْ تَعْتَزِلَ امْرَأَتَكَ . قَالَ فَقُلْتُ أُطَلِّقُهَا أَمْ مَاذَا أَفْعَلُ قَالَ لاَ بَلِ اعْتَزِلْهَا فَلاَ تَقْرَبَنَّهَا - قَالَ - فَأَرْسَلَ إِلَى صَاحِبَىَّ بِمِثْلِ ذَلِكَ - قَالَ - فَقُلْتُ لاِمْرَأَتِي الْحَقِي بِأَهْلِكِ فَكُونِي عِنْدَهُمْ حَتَّى يَقْضِيَ اللَّهُ فِي هَذَا الأَمْرِ - قَالَ - فَجَاءَتِ امْرَأَةُ هِلاَلِ بْنِ أُمَيَّةَ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَقَالَتْ لَهُ يَا رَسُولَ اللَّهِ إِنَّ هِلاَلَ بْنَ أُمَيَّةَ شَيْخٌ ضَائِعٌ لَيْسَ لَهُ خَادِمٌ فَهَلْ تَكْرَهُ أَنْ أَخْدُمَهُ قَالَ " لاَ وَلَكِنْ لاَ يَقْرَبَنَّكِ " . فَقَالَتْ إِنَّهُ وَاللَّهِ مَا بِهِ حَرَكَةٌ إِلَى شَىْءٍ وَوَاللَّهِ مَا زَالَ يَبْكِي مُنْذُ كَانَ مِنْ أَمْرِهِ مَا كَانَ إِلَى يَوْمِهِ هَذَا . قَالَ فَقَالَ لِي بَعْضُ أَهْلِي لَوِ اسْتَأْذَنْتَ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي امْرَأَتِكَ فَقَدْ أَذِنَ لاِمْرَأَةِ هِلاَلِ بْنِ أُمَيَّةَ أَنْ تَخْدُمَهُ - قَالَ - فَقُلْتُ لاَ أَسْتَأْذِنُ فِيهَا رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَمَا يُدْرِينِي مَاذَا يَقُولُ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا اسْتَأْذَنْتُهُ فِيهَا وَأَنَا رَجُلٌ شَابٌّ - قَالَ - فَلَبِثْتُ بِذَلِكَ عَشْرَ لَيَالٍ فَكَمُلَ لَنَا خَمْسُونَ لَيْلَةً مِنْ حِينَ نُهِيَ عَنْ كَلاَمِنَا - قَالَ - ثُمَّ صَلَّيْتُ صَلاَةَ الْفَجْرِ صَبَاحَ خَمْسِينَ لَيْلَةً عَلَى ظَهْرِ بَيْتٍ مِنْ بُيُوتِنَا فَبَيْنَا أَنَا جَالِسٌ عَلَى الْحَالِ الَّتِي ذَكَرَ اللَّهُ عَزَّ وَجَلَّ مِنَّا قَدْ ضَاقَتْ عَلَىَّ نَفْسِي وَضَاقَتْ عَلَىَّ الأَرْضُ بِمَا رَحُبَتْ سَمِعْتُ صَوْتَ صَارِخٍ أَوْفَى عَلَى سَلْعٍ يَقُولُ بِأَعْلَى صَوْتِهِ يَا كَعْبَ بْنَ مَالِكٍ أَبْشِرْ - قَالَ - فَخَرَرْتُ سَاجِدًا وَعَرَفْتُ أَنْ قَدْ جَاءَ فَرَجٌ . - قَالَ - فَآذَنَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم النَّاسَ بِتَوْبَةِ اللَّهِ عَلَيْنَا حِينَ صَلَّى صَلاَةَ الْفَجْرِ فَذَهَبَ النَّاسُ يُبَشِّرُونَنَا فَذَهَبَ قِبَلَ صَاحِبَىَّ مُبَشِّرُونَ وَرَكَضَ رَجُلٌ إِلَىَّ فَرَسًا وَسَعَى سَاعٍ مِنْ أَسْلَمَ قِبَلِي وَأَوْفَى الْجَبَلَ فَكَانَ الصَّوْتُ أَسْرَعَ مِنَ الْفَرَسِ فَلَمَّا جَاءَنِي الَّذِي سَمِعْتُ صَوْتَهُ يُبَشِّرُنِي فَنَزَعْتُ لَهُ ثَوْبَىَّ فَكَسَوْتُهُمَا إِيَّاهُ بِبِشَارَتِهِ وَاللَّهِ مَا أَمْلِكُ غَيْرَهُمَا يَوْمَئِذٍ وَاسْتَعَرْتُ ثَوْبَيْنِ . فَلَبِسْتُهُمَا فَانْطَلَقْتُ أَتَأَمَّمُ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَتَلَقَّانِي النَّاسُ فَوْجًا فَوْجًا يُهَنِّئُونِي بِالتَّوْبَةِ وَيَقُولُونَ لِتَهْنِئْكَ تَوْبَةُ اللَّهِ عَلَيْكَ . حَتَّى دَخَلْتُ الْمَسْجِدَ فَإِذَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم جَالِسٌ فِي الْمَسْجِدِ وَحَوْلَهُ النَّاسُ فَقَامَ طَلْحَةُ بْنُ عُبَيْدِ اللَّهِ يُهَرْوِلُ حَتَّى صَافَحَنِي وَهَنَّأَنِي وَاللَّهِ مَا قَامَ رَجُلٌ مِنَ الْمُهَاجِرِينَ غَيْرُهُ . قَالَ فَكَانَ كَعْبٌ لاَ يَنْسَاهَا لِطَلْحَةَ . قَالَ كَعْبٌ فَلَمَّا سَلَّمْتُ عَلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَالَ وَهُوَ يَبْرُقُ وَجْهُهُ مِنَ السُّرُورِ وَيَقُولُ " أَبْشِرْ بِخَيْرِ يَوْمٍ مَرَّ عَلَيْكَ مُنْذُ وَلَدَتْكَ أُمُّكَ " . قَالَ فَقُلْتُ أَمِنْ عِنْدِكَ يَا رَسُولَ اللَّهِ أَمْ مِنْ عِنْدِ اللَّهِ فَقَالَ " لاَ بَلْ مِنْ عِنْدِ اللَّهِ " . وَكَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا سُرَّ اسْتَنَارَ وَجْهُهُ كَأَنَّ وَجْهَهُ قِطْعَةُ قَمَرٍ - قَالَ - وَكُنَّا نَعْرِفُ ذَلِكَ - قَالَ - فَلَمَّا جَلَسْتُ بَيْنَ يَدَيْهِ قُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ إِنَّ مِنْ تَوْبَتِي أَنْ أَنْخَلِعَ مِنْ مَالِي صَدَقَةً إِلَى اللَّهِ وَإِلَى رَسُولِهِ صلى الله عليه وسلم . فَقَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " أَمْسِكْ بَعْضَ مَالِكَ فَهُوَ خَيْرٌ لَكَ " . قَالَ فَقُلْتُ فَإِنِّي أُمْسِكُ سَهْمِيَ الَّذِي بِخَيْبَرَ - قَالَ - وَقُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ إِنَّ اللَّهَ إِنَّمَا أَنْجَانِي بِالصِّدْقِ وَإِنَّ مِنْ تَوْبَتِي أَنْ لاَ أُحَدِّثَ إِلاَّ صِدْقًا مَا بَقِيتُ - قَالَ - فَوَاللَّهِ مَا عَلِمْتُ أَنَّ أَحَدًا مِنَ الْمُسْلِمِينَ أَبْلاَهُ اللَّهُ فِي صِدْقِ الْحَدِيثِ مُنْذُ ذَكَرْتُ ذَلِكَ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِلَى يَوْمِي هَذَا أَحْسَنَ مِمَّا أَبْلاَنِي اللَّهُ بِهِ وَاللَّهِ مَا تَعَمَّدْتُ كَذْبَةً مُنْذُ قُلْتُ ذَلِكَ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِلَى يَوْمِي هَذَا وَإِنِّي لأَرْجُو أَنْ يَحْفَظَنِيَ اللَّهُ فِيمَا بَقِيَ . قَالَ فَأَنْزَلَ اللَّهُ عَزَّ وَجَلَّ { لَقَدْ تَابَ اللَّهُ عَلَى النَّبِيِّ وَالْمُهَاجِرِينَ وَالأَنْصَارِ الَّذِينَ اتَّبَعُوهُ فِي سَاعَةِ الْعُسْرَةِ مِنْ بَعْدِ مَا كَادَ يَزِيغُ قُلُوبُ فَرِيقٍ مِنْهُمْ ثُمَّ تَابَ عَلَيْهِمْ إِنَّهُ بِهِمْ رَءُوفٌ رَحِيمٌ * وَعَلَى الثَّلاَثَةِ الَّذِينَ خُلِّفُوا حَتَّى إِذَا ضَاقَتْ عَلَيْهِمُ الأَرْضُ بِمَا رَحُبَتْ وَضَاقَتْ عَلَيْهِمْ أَنْفُسُهُمْ} حَتَّى بَلَغَ { يَا أَيُّهَا الَّذِينَ آمَنُوا اتَّقُوا اللَّهَ وَكُونُوا مَعَ الصَّادِقِينَ} قَالَ كَعْبٌ وَاللَّهِ مَا أَنْعَمَ اللَّهُ عَلَىَّ مِنْ نِعْمَةٍ قَطُّ بَعْدَ إِذْ هَدَانِي اللَّهُ لِلإِسْلاَمِ أَعْظَمَ فِي نَفْسِي مِنْ صِدْقِي رَسُولَ اللَّهُ صلى الله عليه وسلم أَنْ لاَ أَكُونَ كَذَبْتُهُ فَأَهْلِكَ كَمَا هَلَكَ الَّذِينَ كَذَبُوا إِنَّ اللَّهَ قَالَ لِلَّذِينَ كَذَبُوا حِينَ أَنْزَلَ الْوَحْىَ شَرَّ مَا قَالَ لأَحَدٍ وَقَالَ اللَّهُ { سَيَحْلِفُونَ بِاللَّهِ لَكُمْ إِذَا انْقَلَبْتُمْ إِلَيْهِمْ لِتُعْرِضُوا عَنْهُمْ فَأَعْرِضُوا عَنْهُمْ إِنَّهُمْ رِجْسٌ وَمَأْوَاهُمْ جَهَنَّمُ جَزَاءً بِمَا كَانُوا يَكْسِبُونَ * يَحْلِفُونَ لَكُمْ لِتَرْضَوْا عَنْهُمْ فَإِنْ تَرْضَوْا عَنْهُمْ فَإِنَّ اللَّهَ لاَ يَرْضَى عَنِ الْقَوْمِ الْفَاسِقِينَ} قَالَ كَعْبٌ كُنَّا خُلِّفْنَا أَيُّهَا الثَّلاَثَةُ عَنْ أَمْرِ أُولَئِكَ الَّذِينَ قَبِلَ مِنْهُمْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم حِينَ حَلَفُوا لَهُ فَبَايَعَهُمْ وَاسْتَغْفَرَ لَهُمْ وَأَرْجَأَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم أَمْرَنَا حَتَّى قَضَى اللَّهُ فِيهِ فَبِذَلِكَ قَالَ اللَّهُ عَزَّ وَجَلَّ { وَعَلَى الثَّلاَثَةِ الَّذِينَ خُلِّفُوا} وَلَيْسَ الَّذِي ذَكَرَ اللَّهُ مِمَّا خُلِّفْنَا تَخَلُّفَنَا عَنِ الْغَزْوِ وَإِنَّمَا هُوَ تَخْلِيفُهُ إِيَّانَا وَإِرْجَاؤُهُ أَمْرَنَا عَمَّنْ حَلَفَ لَهُ وَاعْتَذَرَ إِلَيْهِ فَقَبِلَ مِنْهُ . وَحَدَّثَنِيهِ مُحَمَّدُ بْنُ رَافِعٍ، حَدَّثَنَا حُجَيْنُ بْنُ الْمُثَنَّى، حَدَّثَنَا اللَّيْثُ، عَنْ عُقَيْلٍ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، بِإِسْنَادِ يُونُسَ عَنِ الزُّهْرِيِّ، سَوَاءً .
Ibn Shihab fortalte at Allahs sendebud ﷺ gjennomførte et felttog til Tabuk, og han hadde da til hensikt å konfrontere romerne og de arabiske kristne i Syria. Ibn Shihab fortalte videre at Abd al-Rahman ibn Abdullah ibn Ka'b informerte ham om at Abdullah ibn Ka'b, som fungerte som guide for sin far Ka'b ibn Malik da han ble blind, hørte Ka'b ibn Malik fortelle historien om hvordan han ble igjen og ikke fulgte med Allahs sendebud ﷺ under slaget ved Tabuk. Ka'b ibn Malik sa: Jeg ble aldri igjen fra noe felttog som Allahs sendebud ﷺ gjennomførte, unntatt ved Tabuk og ved Badr. Når det gjelder Badr, ble ingen klandret for å ha blitt igjen, siden Allahs sendebud ﷺ og muslimene opprinnelig dro ut for å avskjære Quraishs handelskaravane, men Allah lot dem møte sine fiender uten at det var planlagt. Jeg hadde æren av å være med Allahs sendebud ﷺ natten ved Aqaba da vi inngikk pakten om islam, og den natten er meg kjærere enn min deltakelse i slaget ved Badr, selv om Badr er mer omtalt blant folk. Dette er min historie om hvorfor jeg ble igjen fra Allahs sendebud ﷺ under felttoget til Tabuk. Aldri tidligere hadde jeg vært sterkere eller hatt bedre økonomiske forutsetninger enn ved denne anledningen. Ved Allah, jeg hadde aldri tidligere eid to ridedyr samtidig før under dette felttoget. Allahs sendebud ﷺ dro av sted i en periode med ekstrem hete; reisen var lang, terrenget øde og vannløst, og han skulle møte en stor fiendestyrke. Derfor informerte han muslimene om den virkelige situasjonen slik at de kunne forberede seg ordentlig, og han kunngjorde også sitt nøyaktige mål. Muslimene som fulgte med Allahs sendebud ﷺ var mange, men det fantes ingen fullstendig skriftlig fortegnelse over dem. Ka'b fortsatte: Få var de som med vilje ønsket å utebli og trodde at de kunne skjule seg uten å bli oppdaget, helt til åpenbaring fra Allah nedsteg angående dem. Allahs sendebud ﷺ innledet dette felttoget da fruktene var modne og skyggene lange, en tid da jeg ble trukket mot hagenes behag. Det var i denne sesongen at Allahs sendebud ﷺ og muslimene forberedte seg. Jeg gikk også ut om morgenen for å forberede meg sammen med dem, men jeg vendte tilbake uten å ha utrettet noe og tenkte for meg selv: 'Jeg har råd til å gjøre dette når jeg vil.' Slik fortsatte jeg å utsette mine forberedelser til folk var klare til å dra. Om morgenen dro Allahs sendebud ﷺ av sted sammen med muslimene, mens jeg fortsatt ikke hadde forberedt noe. Jeg gikk ut tidlig om morgenen og kom tilbake uten å ha tatt noen beslutning. Slik fortsatte det til de skyndte seg av gårde og hadde kommet et godt stykke på vei. Da bestemte jeg meg for å reise etter dem for å ta dem igjen – å, om jeg bare hadde gjort det! Men det var ikke bestemt for meg. Etter at Allahs sendebud ﷺ hadde dratt, da jeg gikk ut blant folket, ble jeg bedrøvet over ikke å se noen likesinnet, bortsett fra menn som var kjent som hyklere eller slike som Allah hadde unnskyldt på grunn av deres svakhet. Allahs sendebud ﷺ nevnte ikke navnet mitt før han nådde Tabuk. Mens han satt blant folket i Tabuk spurte han: 'Hva har hendt med Ka'b ibn Malik?' En mann fra Banu Salama svarte: 'O Allahs sendebud, hans vakre kappe og beundring av sin egen skikkelse har holdt ham tilbake.' Da sa Mu'adh ibn Jabal til ham: 'For et dårlig tale du fører! Ved Allah, O Allahs sendebud, vi vet intet annet om ham enn godt.' Allahs sendebud ﷺ tiet. I mellomtiden så han en hvitkledd skikkelse som nærmet seg gjennom luftspeilingen, og han sa: 'Må det være Abu Khaithama.' Og ganske riktig, det var Abu Khaithama al-Ansari, han som hadde gitt en sa' dadler og blitt hånet av hyklerne. Ka'b ibn Malik fortalte videre: Da nyheten nådde meg om at Allahs sendebud ﷺ var på vei tilbake fra Tabuk, ble jeg grepet av dyp uro. Jeg begynte å tenke ut løgner og lurte på hvordan jeg kunne redde meg fra hans vrede dagen derpå. Jeg søkte råd hos hver kloke person i familien min. Men da det ble sagt til meg at Allahs sendebud ﷺ snart ville ankomme, forsvant alle falske tanker fra mitt sinn og jeg innså at ingenting kunne redde meg unntatt sannheten. Jeg besluttet derfor å tale sant. Allahs sendebud ﷺ ankom om morgenen. Det var hans sedvane at når han returnerte fra en reise, først besøkte moskeen og ba to rak'aher, og deretter satte seg ned blant folket. Da han gjorde dette, kom de som hadde blitt igjen for å fremføre sine unnskyldninger og sverget eder foran ham; de var over åtti personer. Allahs sendebud ﷺ aksepterte deres ytre unnskyldninger, tok imot deres troskapsed og ba om tilgivelse for dem, men overlot deres indre intensjoner til Allah. Deretter kom jeg frem. Da jeg hilste, smilte han et smil som skjulte vrede og sa: 'Kom frem.' Jeg gikk frem og satte meg foran ham. Han spurte: 'Hva fikk deg til å bli igjen? Hadde du ikke råd til å skaffe et ridedyr?' Jeg svarte: 'O Allahs sendebud, ved Allah, hvis jeg hadde sittet foran noen annen av verdens mennesker, hadde jeg trodd at jeg kunne blidgjøre hans vrede med en unnskyldning, for jeg er dyktig til å argumentere. Men ved Allah, jeg vet at hvis jeg i dag forteller en løgn for å behage deg, vil Allah snart vekke din vrede mot meg. Og hvis jeg taler sant, selv om du blir sint på meg, håper jeg på en god utgang fra Allah. Ved Allah, jeg har ingen gyldig unnskyldning. Ved Allah, aldri har jeg vært sterkere eller hatt bedre forutsetninger enn da jeg ble igjen fra deg.' Allahs sendebud ﷺ sa: 'Denne mannen har talt sant. Reis deg opp til Allah avgjør din sak.' Jeg reiste meg, og noen menn fra Banu Salama fulgte etter meg og sa: 'Ved Allah, vi kjenner ikke til at du har begått noen synd før dette. Du mislyktes imidlertid med å be om unnskyldning for Allahs sendebud ﷺ på samme måte som de andre som ble igjen gjorde. Det hadde vært nok for å få din synd tilgitt om Allahs sendebud ﷺ hadde bedt om tilgivelse for deg.' Ved Allah, de fortsatte å bebreide meg til jeg overveide å gå tilbake til Allahs sendebud ﷺ og motsi meg selv. Da spurte jeg dem: 'Har noen andre blitt rammet av det samme?' De svarte: 'Ja, to menn har blitt rammet av det samme som deg, og de har sagt det samme som deg, og samme dom er avsagt for dem.' Jeg spurte: 'Hvem er de?' De svarte: 'Murara ibn ar-Rabi'a al-Amiri og Hilal ibn Umayya al-Waqafi.' De nevnte disse to rettferdige mennene som hadde deltatt i Badr, og i dem fantes et godt forbilde for meg. Da de nevnte dem, gikk jeg derfra. Allahs sendebud ﷺ forbød muslimene å tale med oss tre blant dem som hadde blitt igjen. Folket begynte å unngå oss og deres holdning til oss endret seg, til selve jorden kjentes fremmed for meg; det var ikke lenger den jorden jeg kjente igjen. Vi levde i denne tilstanden i femti netter. Mine to kamerater isolerte seg i sine hus og gråt, men siden jeg var yngst og mest utholdende, gikk jeg ut og deltok i bønnene og beveget meg på markedene, men ingen talte til meg. Jeg kom til Allahs sendebud ﷺ da han satt i sin forsamling etter bønnen og hilste ham, og undret i mitt stille sinn om hans lepper beveget seg for å besvare hilsenen eller ikke. Deretter ba jeg nær ham og kastet stjålne blikk mot ham; når jeg fokuserte på min bønn, så han på meg, og når jeg så mot ham, vendte han blikket bort. Da muslimenes harde behandling hadde vart lenge, gikk jeg til muren rundt Abu Qatadas hage – han var min fetter og den personen jeg elsket mest. Jeg klatret over muren og hilste ham, men ved Allah, han besvarte ikke min hilsen. Jeg sa: 'O Abu Qatada, jeg besværger deg ved Allah, vet du ikke at jeg elsker Allah og Hans sendebud ﷺ mest av alt?' Han tiet. Jeg gjentok min ed, men han tiet. Da jeg besvor ham en tredje gang, sa han: 'Allah og Hans sendebud vet best.' Tårene strømmet fra mine øyne og jeg vendte om og klatret tilbake over muren. Mens jeg gikk på Medinas marked, ropte en nabateer fra Syria, som hadde kommet for å selge korn: 'Hvem kan vise veien til Ka'b ibn Malik?' Folk pekte mot meg til han kom frem og ga meg et brev fra kongen av Ghassan. Siden jeg var skrivekyndig, leste jeg det, og der sto: 'Etter sedvanlig innledning: Vi har hørt at din venn har forlatt deg og at Allah ikke har plassert deg på et sted av fornedrelse eller vanære. Kom til oss så skal vi ære deg.' Da jeg leste brevet tenkte jeg: 'Også dette er en prøvelse.' Jeg tok brevet og brente det i ovnen. Da førti av de femti dagene hadde gått og åpenbaringen lot vente på seg, kom et sendebud fra Allahs sendebud ﷺ til meg og sa: 'Allahs sendebud ﷺ befaler deg å separere fra din kone.' Jeg spurte: 'Skal jeg skille meg fra henne eller hva skal jeg gjøre?' Han svarte: 'Nei, separer bare fra henne og nærm deg henne ikke.' Samme budskap ble sendt til mine to kamerater. Jeg sa til min kone: 'Gå til din familie og bli hos dem til Allah avgjør denne saken.' Hilal ibn Umayyas kone kom til Allahs sendebud ﷺ og sa: 'O Allahs sendebud, Hilal ibn Umayya er en gammel og svak mann uten tjener. Har du noe imot at jeg betjener ham?' Han svarte: 'Nei, men han må ikke nærme deg.' Hun sa: 'Ved Allah, han har ingen kraft til noe slikt. Ved Allah, han har grått helt siden dette hendte og frem til denne dag.' Noen i familien min sa til meg: 'Om du ba Allahs sendebud ﷺ om tillatelse for din kone, slik han ga tillatelse til Hilal ibn Umayyas kone om å betjene ham...' Jeg svarte: 'Jeg vil ikke be Allahs sendebud ﷺ om tillatelse, for jeg vet ikke hva han ville si om jeg ba om det, og jeg er en ung mann.' Jeg forble i denne tilstanden i ytterligere ti netter, til de femti nettene med boikott var fullført. Om morgenen etter den femtiende natten ba jeg daggrysbønnen på taket til et av husene våre. Mens jeg satt i den tilstanden som Allah har beskrevet – der sjelen var trang og jorden kjentes vidstrakt tross sin bredde – hørte jeg en ropers stemme fra toppen av Sal'-fjellet som skrek av alle sine krefter: 'O Ka'b ibn Malik, gled deg!' Jeg falt ned i prostrasjon og forsto at befrielsen var kommet. Allahs sendebud ﷺ hadde etter daggrysbønnen meddelt folket at Allah hadde akseptert vår anger. Folket ga seg ut for å gi oss glade budskap; noen gikk til mine kamerater, og en mann red i full galopp mot meg, mens en løper fra Aslam-stammen løp mot meg og klatret opp på fjellet. Stemmen nådde meg raskere enn hesten. Da mannen hvis stemme jeg hadde hørt kom frem med det glade budskapet, tok jeg av meg mine to klær og ga dem til ham som belønning, for ved Allah, jeg eide ingen andre klær den dagen, og lånte deretter to andre plagg å ta på meg. Jeg bega meg mot Allahs sendebud ﷺ, og langs veien møtte jeg grupper av mennesker som gratulerte meg med angerens antagelse og sa: 'Gratulerer med at Allah har akseptert din anger!' Da jeg trådte inn i moskeen, satt Allahs sendebud ﷺ der omgitt av mennesker. Talha ibn Ubaidullah reiste seg hurtig, skyndte seg frem til meg, ristet min hånd og gratulerte meg. Ved Allah, ingen annen av emigrantene reiste seg unntatt han. Ka'b glemte aldri dette av Talha. Ka'b fortalte videre: Da jeg hilste på Allahs sendebud ﷺ, lyste hans ansikt av glede og han sa: 'Gled deg over den beste dag du har opplevd siden din mor fødte deg.' Jeg spurte: 'Er dette fra deg, O Allahs sendebud, eller fra Allah?' Han svarte: 'Nei, det er fra Allah.' Når Allahs sendebud ﷺ var glad, lyste hans ansikt som et stykke av månen, og dette kjente vi igjen. Da jeg satte meg foran ham, sa jeg: 'O Allahs sendebud, som en del av min anger ønsker jeg å gi hele min eiendom som almisse til Allah og Hans sendebud ﷺ.' Allahs sendebud ﷺ svarte: 'Behold en del av din eiendom, det er bedre for deg.' Jeg sa: 'Da beholder jeg min andel fra Khaybar.' Jeg la til: 'O Allahs sendebud, Allah har reddet meg gjennom sannheten, og derfor er en del av min anger at jeg aldri skal tale annet enn sannhet så lenge jeg lever.' Ved Allah, jeg kjenner ikke til noen muslim som Allah har prøvd like hardt i sannferdighet som meg, siden jeg nevnte dette for Allahs sendebud ﷺ frem til denne dag. Ved Allah, jeg har aldri med vilje løyet siden jeg sa dette til Allahs sendebud ﷺ, og jeg håper at Allah skal bevare meg i fremtiden. Da åpenbarte Allah: {Allah har vendt Seg i barmhjertighet til Profeten og emigrantene og hjelperne som fulgte ham i den vanskelige stunden, etter at en del av deres hjerter nesten hadde avveket; deretter vendte Han Seg til dem i barmhjertighet. Sannelig er Han mot dem Øm og Barmhjertig * Og til de tre som ble etterlatt, inntil da jorden ble trang for dem tross dens vidde og deres sjeler ble trange for dem} inntil verset nådde: {O dere som tror, frykt Allah og vær med de sann
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Kaʿb ble til slutt tilgitt gjennom oppriktig anger og sannferdighet.
Kaʿb ibn Malik ble hjemme uten gyldig unnskyldning da ekspedisjonen til Tabuk fant sted. Da han kom tilbake, valgte han å fortelle sannheten. Deretter ventet han og to andre menn i femti netter på Guds dom, og deres anger ble godtatt.
En ekspedisjon Profeten ﷺ foretok i en periode med sterk hete og en lang og krevende reise.
Oppriktig sorg over en synd, med en tilbakevending til Allah og et ønske om ikke å gjenta det gale.
Å fortelle sannheten og være tro mot det som faktisk skjedde, også når det får konsekvenser.
Klassiske lærde, blant dem an-Nawawi, understreker at oppriktig sannferdighet fører til frelse, selv når sannheten først får smertefulle følger. Avsnittet viser også at anger ikke betyr at man tankeløst må gi bort eiendelene sine: Profeten ﷺ rådet Kaʿb til å beholde en del. Lærde utleder av den midlertidige avbrytelsen av kontakten med de tre mennene at sosial isolasjon kan brukes som et korrigerende tiltak når det finnes en legitim grunn til det. Dette gir ikke fritt spillerom for vilkårlig utestengelse eller vedvarende fiendtlighet.
- Ikke utsett en viktig plikt med tanke på at du får tid til den senere.
- Vær ærlig om feilene dine, og ikke finn på unnskyldninger for å unngå midlertidig kritikk.
- Vis anger med oppriktig sorg og en konkret beslutning om ikke å gjenta det gale.
Denne autentiske versjonen forteller også om at han ble hjemme under Tabuk, hans sannferdige bekjennelse og at hans anger ble godtatt.
Sahih Muslim · #7016 (Sahih)Versjonen er overlevert med den samme kjeden og en tilsvarende ordlyd, og støtter overleveringen av Kaʿbs historie.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.