Sahih al-Bukhari, hadith 3700
Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overleveringen
حَدَّثَنَا مُوسَى بْنُ إِسْمَاعِيلَ، حَدَّثَنَا أَبُو عَوَانَةَ، عَنْ حُصَيْنٍ، عَنْ عَمْرِو بْنِ مَيْمُونٍ، قَالَ رَأَيْتُ عُمَرَ بْنَ الْخَطَّابِ ـ رضى الله عنه ـ قَبْلَ أَنْ يُصَابَ بِأَيَّامٍ بِالْمَدِينَةِ وَقَفَ عَلَى حُذَيْفَةَ بْنِ الْيَمَانِ وَعُثْمَانَ بْنِ حُنَيْفٍ، قَالَ كَيْفَ فَعَلْتُمَا أَتَخَافَانِ أَنْ تَكُونَا قَدْ حَمَّلْتُمَا الأَرْضَ مَا لاَ تُطِيقُ قَالاَ حَمَّلْنَاهَا أَمْرًا هِيَ لَهُ مُطِيقَةٌ، مَا فِيهَا كَبِيرُ فَضْلٍ. قَالَ انْظُرَا أَنْ تَكُونَا حَمَّلْتُمَا الأَرْضَ مَا لاَ تُطِيقُ، قَالَ قَالاَ لاَ. فَقَالَ عُمَرُ لَئِنْ سَلَّمَنِي اللَّهُ لأَدَعَنَّ أَرَامِلَ أَهْلِ الْعِرَاقِ لاَ يَحْتَجْنَ إِلَى رَجُلٍ بَعْدِي أَبَدًا. قَالَ فَمَا أَتَتْ عَلَيْهِ إِلاَّ رَابِعَةٌ حَتَّى أُصِيبَ. قَالَ إِنِّي لَقَائِمٌ مَا بَيْنِي وَبَيْنَهُ إِلاَّ عَبْدُ اللَّهِ بْنُ عَبَّاسٍ غَدَاةَ أُصِيبَ، وَكَانَ إِذَا مَرَّ بَيْنَ الصَّفَّيْنِ قَالَ اسْتَوُوا. حَتَّى إِذَا لَمْ يَرَ فِيهِنَّ خَلَلاً تَقَدَّمَ فَكَبَّرَ، وَرُبَّمَا قَرَأَ سُورَةَ يُوسُفَ، أَوِ النَّحْلَ، أَوْ نَحْوَ ذَلِكَ، فِي الرَّكْعَةِ الأُولَى حَتَّى يَجْتَمِعَ النَّاسُ، فَمَا هُوَ إِلاَّ أَنْ كَبَّرَ فَسَمِعْتُهُ يَقُولُ قَتَلَنِي ـ أَوْ أَكَلَنِي ـ الْكَلْبُ. حِينَ طَعَنَهُ، فَطَارَ الْعِلْجُ بِسِكِّينٍ ذَاتِ طَرَفَيْنِ لاَ يَمُرُّ عَلَى أَحَدٍ يَمِينًا وَلاَ شِمَالاً إِلاَّ طَعَنَهُ حَتَّى طَعَنَ ثَلاَثَةَ عَشَرَ رَجُلاً، مَاتَ مِنْهُمْ سَبْعَةٌ، فَلَمَّا رَأَى ذَلِكَ رَجُلٌ مِنَ الْمُسْلِمِينَ، طَرَحَ عَلَيْهِ بُرْنُسًا، فَلَمَّا ظَنَّ الْعِلْجُ أَنَّهُ مَأْخُوذٌ نَحَرَ نَفْسَهُ، وَتَنَاوَلَ عُمَرُ يَدَ عَبْدِ الرَّحْمَنِ بْنِ عَوْفٍ فَقَدَّمَهُ، فَمَنْ يَلِي عُمَرَ فَقَدْ رَأَى الَّذِي أَرَى، وَأَمَّا نَوَاحِي الْمَسْجِدِ فَإِنَّهُمْ لاَ يَدْرُونَ غَيْرَ أَنَّهُمْ قَدْ فَقَدُوا صَوْتَ عُمَرَ وَهُمْ يَقُولُونَ سُبْحَانَ اللَّهِ سُبْحَانَ اللَّهِ. فَصَلَّى بِهِمْ عَبْدُ الرَّحْمَنِ صَلاَةً خَفِيفَةً، فَلَمَّا انْصَرَفُوا. قَالَ يَا ابْنَ عَبَّاسٍ، انْظُرْ مَنْ قَتَلَنِي. فَجَالَ سَاعَةً، ثُمَّ جَاءَ، فَقَالَ غُلاَمُ الْمُغِيرَةِ. قَالَ الصَّنَعُ قَالَ نَعَمْ. قَالَ قَاتَلَهُ اللَّهُ لَقَدْ أَمَرْتُ بِهِ مَعْرُوفًا، الْحَمْدُ لِلَّهِ الَّذِي لَمْ يَجْعَلْ مَنِيَّتِي بِيَدِ رَجُلٍ يَدَّعِي الإِسْلاَمَ، قَدْ كُنْتَ أَنْتَ وَأَبُوكَ تُحِبَّانِ أَنْ تَكْثُرَ الْعُلُوجُ بِالْمَدِينَةِ وَكَانَ {الْعَبَّاسُ} أَكْثَرَهُمْ رَقِيقًا. فَقَالَ إِنْ شِئْتَ فَعَلْتُ. أَىْ إِنْ شِئْتَ قَتَلْنَا. قَالَ كَذَبْتَ، بَعْدَ مَا تَكَلَّمُوا بِلِسَانِكُمْ، وَصَلَّوْا قِبْلَتَكُمْ وَحَجُّوا حَجَّكُمْ فَاحْتُمِلَ إِلَى بَيْتِهِ فَانْطَلَقْنَا مَعَهُ، وَكَأَنَّ النَّاسَ لَمْ تُصِبْهُمْ مُصِيبَةٌ قَبْلَ يَوْمَئِذٍ، فَقَائِلٌ يَقُولُ لاَ بَأْسَ. وَقَائِلٌ يَقُولُ أَخَافُ عَلَيْهِ، فَأُتِيَ بِنَبِيذٍ فَشَرِبَهُ فَخَرَجَ مِنْ جَوْفِهِ، ثُمَّ أُتِيَ بِلَبَنٍ فَشَرِبَهُ فَخَرَجَ مِنْ جُرْحِهِ، فَعَلِمُوا أَنَّهُ مَيِّتٌ، فَدَخَلْنَا عَلَيْهِ، وَجَاءَ النَّاسُ يُثْنُونَ عَلَيْهِ، وَجَاءَ رَجُلٌ شَابٌّ، فَقَالَ أَبْشِرْ يَا أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ بِبُشْرَى اللَّهِ لَكَ مِنْ صُحْبَةِ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَقَدَمٍ فِي الإِسْلاَمِ مَا قَدْ عَلِمْتَ، ثُمَّ وَلِيتَ فَعَدَلْتَ، ثُمَّ شَهَادَةٌ. قَالَ وَدِدْتُ أَنَّ ذَلِكَ كَفَافٌ لاَ عَلَىَّ وَلاَ لِي. فَلَمَّا أَدْبَرَ، إِذَا إِزَارُهُ يَمَسُّ الأَرْضَ. قَالَ رُدُّوا عَلَىَّ الْغُلاَمَ قَالَ ابْنَ أَخِي ارْفَعْ ثَوْبَكَ، فَإِنَّهُ أَبْقَى لِثَوْبِكَ وَأَتْقَى لِرَبِّكَ، يَا عَبْدَ اللَّهِ بْنَ عُمَرَ انْظُرْ مَا عَلَىَّ مِنَ الدَّيْنِ. فَحَسَبُوهُ فَوَجَدُوهُ سِتَّةً وَثَمَانِينَ أَلْفًا أَوْ نَحْوَهُ، قَالَ إِنْ وَفَى لَهُ مَالُ آلِ عُمَرَ، فَأَدِّهِ مِنْ أَمْوَالِهِمْ، وَإِلاَّ فَسَلْ فِي بَنِي عَدِيِّ بْنِ كَعْبٍ، فَإِنْ لَمْ تَفِ أَمْوَالُهُمْ فَسَلْ فِي قُرَيْشٍ، وَلاَ تَعْدُهُمْ إِلَى غَيْرِهِمْ، فَأَدِّ عَنِّي هَذَا الْمَالَ، انْطَلِقْ إِلَى عَائِشَةَ أُمِّ الْمُؤْمِنِينَ فَقُلْ يَقْرَأُ عَلَيْكِ عُمَرُ السَّلاَمَ. وَلاَ تَقُلْ أَمِيرُ الْمُؤْمِنِينَ. فَإِنِّي لَسْتُ الْيَوْمَ لِلْمُؤْمِنِينَ أَمِيرًا، وَقُلْ يَسْتَأْذِنُ عُمَرُ بْنُ الْخَطَّابِ أَنْ يُدْفَنَ مَعَ صَاحِبَيْهِ. فَسَلَّمَ وَاسْتَأْذَنَ، ثُمَّ دَخَلَ عَلَيْهَا، فَوَجَدَهَا قَاعِدَةً تَبْكِي فَقَالَ يَقْرَأُ عَلَيْكِ عُمَرُ بْنُ الْخَطَّابِ السَّلاَمَ وَيَسْتَأْذِنُ أَنْ يُدْفَنَ مَعَ صَاحِبَيْهِ. فَقَالَتْ كُنْتُ أُرِيدُهُ لِنَفْسِي، وَلأُوثِرَنَّ بِهِ الْيَوْمَ عَلَى نَفْسِي. فَلَمَّا أَقْبَلَ قِيلَ هَذَا عَبْدُ اللَّهِ بْنُ عُمَرَ قَدْ جَاءَ. قَالَ ارْفَعُونِي، فَأَسْنَدَهُ رَجُلٌ إِلَيْهِ، فَقَالَ مَا لَدَيْكَ قَالَ الَّذِي تُحِبُّ يَا أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ أَذِنَتْ. قَالَ الْحَمْدُ لِلَّهِ، مَا كَانَ مِنْ شَىْءٍ أَهَمُّ إِلَىَّ مِنْ ذَلِكَ، فَإِذَا أَنَا قَضَيْتُ فَاحْمِلُونِي ثُمَّ سَلِّمْ فَقُلْ يَسْتَأْذِنُ عُمَرُ بْنُ الْخَطَّابِ، فَإِنْ أَذِنَتْ لِي فَأَدْخِلُونِي، وَإِنْ رَدَّتْنِي رُدُّونِي إِلَى مَقَابِرِ الْمُسْلِمِينَ. وَجَاءَتْ أُمُّ الْمُؤْمِنِينَ حَفْصَةُ وَالنِّسَاءُ تَسِيرُ مَعَهَا، فَلَمَّا رَأَيْنَاهَا قُمْنَا، فَوَلَجَتْ عَلَيْهِ فَبَكَتْ عِنْدَهُ سَاعَةً، وَاسْتَأْذَنَ الرِّجَالُ، فَوَلَجَتْ دَاخِلاً لَهُمْ، فَسَمِعْنَا بُكَاءَهَا مِنَ الدَّاخِلِ. فَقَالُوا أَوْصِ يَا أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ اسْتَخْلِفْ. قَالَ مَا أَجِدُ أَحَقَّ بِهَذَا الأَمْرِ مِنْ هَؤُلاَءِ النَّفَرِ أَوِ الرَّهْطِ الَّذِينَ تُوُفِّيَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَهْوَ عَنْهُمْ رَاضٍ. فَسَمَّى عَلِيًّا وَعُثْمَانَ وَالزُّبَيْرَ وَطَلْحَةَ وَسَعْدًا وَعَبْدَ الرَّحْمَنِ وَقَالَ يَشْهَدُكُمْ عَبْدُ اللَّهِ بْنُ عُمَرَ وَلَيْسَ لَهُ مِنَ الأَمْرِ شَىْءٌ ـ كَهَيْئَةِ التَّعْزِيَةِ لَهُ ـ فَإِنْ أَصَابَتِ الإِمْرَةُ سَعْدًا فَهْوَ ذَاكَ، وَإِلاَّ فَلْيَسْتَعِنْ بِهِ أَيُّكُمْ مَا أُمِّرَ، فَإِنِّي لَمْ أَعْزِلْهُ عَنْ عَجْزٍ وَلاَ خِيَانَةٍ وَقَالَ أُوصِي الْخَلِيفَةَ مِنْ بَعْدِي بِالْمُهَاجِرِينَ الأَوَّلِينَ أَنْ يَعْرِفَ لَهُمْ حَقَّهُمْ، وَيَحْفَظَ لَهُمْ حُرْمَتَهُمْ، وَأُوصِيهِ بِالأَنْصَارِ خَيْرًا، الَّذِينَ تَبَوَّءُوا الدَّارَ وَالإِيمَانَ مِنْ قَبْلِهِمْ، أَنْ يُقْبَلَ مِنْ مُحْسِنِهِمْ، وَأَنْ يُعْفَى عَنْ مُسِيئِهِمْ، وَأُوصِيهِ بِأَهْلِ الأَمْصَارِ خَيْرًا فَإِنَّهُمْ رِدْءُ الإِسْلاَمِ، وَجُبَاةُ الْمَالِ، وَغَيْظُ الْعَدُوِّ، وَأَنْ لاَ يُؤْخَذَ مِنْهُمْ إِلاَّ فَضْلُهُمْ عَنْ رِضَاهُمْ، وَأُوصِيهِ بِالأَعْرَابِ خَيْرًا، فَإِنَّهُمْ أَصْلُ الْعَرَبِ وَمَادَّةُ الإِسْلاَمِ أَنْ يُؤْخَذَ مِنْ حَوَاشِي أَمْوَالِهِمْ وَتُرَدَّ عَلَى فُقَرَائِهِمْ، وَأُوصِيهِ بِذِمَّةِ اللَّهِ وَذِمَّةِ رَسُولِهِ صلى الله عليه وسلم أَنْ يُوفَى لَهُمْ بِعَهْدِهِمْ، وَأَنْ يُقَاتَلَ مِنْ وَرَائِهِمْ، وَلاَ يُكَلَّفُوا إِلاَّ طَاقَتَهُمْ. فَلَمَّا قُبِضَ خَرَجْنَا بِهِ فَانْطَلَقْنَا نَمْشِي فَسَلَّمَ عَبْدُ اللَّهِ بْنُ عُمَرَ قَالَ يَسْتَأْذِنُ عُمَرُ بْنُ الْخَطَّابِ. قَالَتْ أَدْخِلُوهُ. فَأُدْخِلَ، فَوُضِعَ هُنَالِكَ مَعَ صَاحِبَيْهِ، فَلَمَّا فُرِغَ مِنْ دَفْنِهِ اجْتَمَعَ هَؤُلاَءِ الرَّهْطُ، فَقَالَ عَبْدُ الرَّحْمَنِ اجْعَلُوا أَمْرَكُمْ إِلَى ثَلاَثَةٍ مِنْكُمْ. فَقَالَ الزُّبَيْرُ قَدْ جَعَلْتُ أَمْرِي إِلَى عَلِيٍّ. فَقَالَ طَلْحَةُ قَدْ جَعَلْتُ أَمْرِي إِلَى عُثْمَانَ. وَقَالَ سَعْدٌ قَدْ جَعَلْتُ أَمْرِي إِلَى عَبْدِ الرَّحْمَنِ بْنِ عَوْفٍ. فَقَالَ عَبْدُ الرَّحْمَنِ أَيُّكُمَا تَبَرَّأَ مِنْ هَذَا الأَمْرِ فَنَجْعَلُهُ إِلَيْهِ، وَاللَّهُ عَلَيْهِ وَالإِسْلاَمُ لَيَنْظُرَنَّ أَفْضَلَهُمْ فِي نَفْسِهِ. فَأُسْكِتَ الشَّيْخَانِ، فَقَالَ عَبْدُ الرَّحْمَنِ أَفَتَجْعَلُونَهُ إِلَىَّ، وَاللَّهُ عَلَىَّ أَنْ لاَ آلُوَ عَنْ أَفْضَلِكُمْ قَالاَ نَعَمْ، فَأَخَذَ بِيَدِ أَحَدِهِمَا فَقَالَ لَكَ قَرَابَةٌ مِنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَالْقَدَمُ فِي الإِسْلاَمِ مَا قَدْ عَلِمْتَ، فَاللَّهُ عَلَيْكَ لَئِنْ أَمَّرْتُكَ لَتَعْدِلَنَّ، وَلَئِنْ أَمَّرْتُ عُثْمَانَ لَتَسْمَعَنَّ وَلَتُطِيعَنَّ. ثُمَّ خَلاَ بِالآخَرِ فَقَالَ لَهُ مِثْلَ ذَلِكَ، فَلَمَّا أَخَذَ الْمِيثَاقَ قَالَ ارْفَعْ يَدَكَ يَا عُثْمَانُ. فَبَايَعَهُ، فَبَايَعَ لَهُ عَلِيٌّ، وَوَلَجَ أَهْلُ الدَّارِ فَبَايَعُوهُ.
Amr ibn Maimun fortalte: Jeg så Umar ibn al-Khattab – må Allah være fornøyd med ham – i Medina noen dager før han ble knivstukket. Han stanset ved Hudhayfa ibn al-Yaman og Uthman ibn Hunayf og spurte:
«Hva har dere gjort? Frykter dere at dere har pålagt landet mer skatt enn det tåler?» De svarte: «Vi har pålagt det hva det tåler, med tanke på dets store avkastning.» Han sa igjen: «Sjekk at dere ikke har belastet landet med mer enn det orker.» De svarte: «Nei.» Da sa Umar: «Hvis Allah lar meg leve, skal jeg sørge for at enkene i Irak aldri mer trenger en mann etter meg.» Men det gikk bare fire dager før han ble drept. Den dagen han ble knivstukket, sto jeg der, og mellom meg og ham var det ingen andre enn Abdullah ibn Abbas. Når Umar gikk mellom rekkene, pleide han å si: «Still dere rett!» Når han så at rekkene var rette, trådte han frem og innledet bønnen med takbir. I den første rak’aen pleide han å lese sura Yusuf eller an-Nahl eller lignende, slik at folk rakk å slutte seg til bønnen. Så snart han sa takbir, hørte jeg ham si: «Hunden har drept meg» eller «spist meg», akkurat idet han ble knivstukket. En ikke-arabisk mann stormet frem med en dobbeltsidig dolk og stakk alle han passerte, både til høyre og venstre, helt til han hadde stukket tretten personer, hvorav syv døde. Da en muslim så dette, kastet han en kappe over ham. Da mannen innså at han var fanget, tok han sitt eget liv. Umar grep Abd ar-Rahman ibn Aws hånd og lot ham lede bønnen. De som sto nær Umar, så det jeg så, men de som befant seg i andre deler av moskeen, merket ikke annet enn at Umars stemme forsvant, og de begynte å si: «Subhanallah! Subhanallah!» Abd ar-Rahman ledet folket i en kort bønn. Da de hadde avsluttet bønnen, sa Umar: «O Ibn Abbas, finn ut hvem som angrep meg.» Ibn Abbas lette en stund og kom tilbake og sa: «Det var al-Mughiras slave.» Umar spurte: «Håndverkeren?» Ibn Abbas svarte: «Ja.» Umar sa: «Må Allah fordømme ham! Jeg har behandlet ham rettferdig. All pris tilhører Allah, som ikke lot meg dø for hånden av noen som påstår å være muslim. Du og din far pleide å ønske mange ikke-arabere velkommen til Medina, og al-Abbas hadde flest slaver av alle.» Ibn Abbas sa til Umar: «Hvis du vil, kan vi gjøre det», noe som betydde at de kunne drepe dem. Umar svarte: «Du tar feil; det går ikke an å drepe dem nå når de snakker deres språk, ber mot deres qibla og utfører hajj akkurat som dere.» Deretter ble Umar båret til huset sitt, og vi fulgte med ham. Folket virket som om de aldri tidligere hadde blitt rammet av noen ulykke; noen sa: «Det er ingen fare», mens andre sa: «Vi frykter for livet hans.» Man ga ham daddelvin å drikke, men det rant ut gjennom såret i magen. Deretter fikk han melk, men også det rant ut av såret. Da forsto alle at han skulle dø. Vi gikk inn til ham, og folk kom for å prise ham. En ung mann kom frem og sa: «Gled deg, o de troendes befalingsmann, med Allahs gode budskap takket være ditt selskap med Allahs sendebud ﷺ og din tidlige innsats for islam, som du vet. Deretter ble du leder og styrte med rettferdighet, og nå har du blitt martyr.» Umar svarte: «Jeg ønsker at alt dette veier jevnt, slik at jeg verken taper eller vinner noe.» Da den unge mannen snudde seg for å gå, så Umar at klærne hans slepte mot bakken. Umar sa: «Kall gutten tilbake til meg.» Da han kom tilbake, sa Umar: «Min nevø, heis opp klærne dine, for det er bedre for plagget ditt og mer gudfryktig overfor din Herre. O Abdullah ibn Umar, undersøk hvor stor gjelden min er.» De regnet sammen og fant at den utgjorde omkring åttiseks tusen dirhamer. Umar sa: «Hvis familien Umars eiendom dekker gjelden, betal da fra deres midler. Hvis ikke, be om hjelp fra Banu Adi ibn Ka’b, og hvis ikke det heller strekker til, vend deg til Quraysh, men søk ikke hjelp hos noen andre. Betal denne gjelden på mine vegne. Gå deretter til Aisha, de troendes mor, og si: ‘Umar hilser deg.’ Si ikke ‘de troendes befalingsmann’, for i dag er jeg ikke lenger de troendes befalingsmann. Si videre: ‘Umar ibn al-Khattab ber om tillatelse til å bli gravlagt ved siden av sine to følgesvenner.’» Abdullah hilste på Aisha og ba om adgang. Han fant henne sittende og gråtende. Han sa: «Umar ibn al-Khattab hilser deg og ber om tillatelse til å bli gravlagt ved siden av sine to følgesvenner.» Hun svarte: «Jeg hadde tenkt å spare plassen til meg selv, men i dag foretrekker jeg Umar fremfor meg selv.» Da Abdullah vendte tilbake, ble det sagt til Umar: «Abdullah ibn Umar har kommet.» Umar sa: «Reis meg opp.» En mann støttet ham, og Umar spurte: «Hva har du for beskjed?» Han svarte: «Det du håpet på, o de troendes befalingsmann; hun har gitt tillatelse.» Umar sa: «Pris være Allah! Ingenting var viktigere for meg enn dette. Når jeg dør, bær meg dit, hils på henne og si: ‘Umar ibn al-Khattab ber om tillatelse.’ Hvis hun gir tillatelse, begrav meg der; hvis hun nekter, før meg da til muslimenes gravlund.» Deretter kom Hafsa, de troendes mor, sammen med flere kvinner. Da vi så henne, trakk vi oss unna. Hun gikk inn til Umar og gråt hos ham en stund. Da mennene ba om adgang, gikk hun inn i et annet rom, og vi hørte gråten hennes innenfra. Folket sa: «O de troendes befalingsmann, utnevne en etterfølger!» Umar svarte: «Jeg finner ingen mer egnet for denne oppgaven enn disse mennene, denne gruppen som Allahs sendebud ﷺ var fornøyd med da han døde.» Deretter nevnte han Ali, Uthman, az-Zubayr, Talha, Sa’d og Abd ar-Rahman, og sa: «Abdullah ibn Umar skal være vitne blant dere, men han skal ikke ha noen andel i styret – dette som en trøst for ham. Hvis Sa’d blir valgt, er det bra; ellers skal den som velges, søke hans råd, for jeg avsatte ham ikke på grunn av udugelighet eller svik.» Umar la til: «Jeg oppfordrer min etterfølger til å verne om de tidlige emigrantene, å anerkjenne deres rettigheter og beskytte deres ære. Jeg oppfordrer ham også til å være god mot ansariene, som bosatte seg i Medina og antok troen før emigrantene; å akseptere det gode fra deres fromme og tilgi deres feiltrinn. Jeg oppfordrer ham til å være god mot byenes innbyggere, for de er islams forsvarere, skatteoppkrevingens kilde og fiendens plage; at man kun tar fra deres overskudd og med deres samtykke. Jeg oppfordrer ham til å være god mot beduinene, for de er arabernes opphav og islams råmateriale; at man tar fra deres mindre verdifulle eiendom og gir det til deres fattige. Til slutt oppfordrer jeg ham angående Allahs og Hans sendebuds ﷺ beskyttede folk (dhimmi): å oppfylle deres pakter, å kjempe for dem og ikke å belaste dem med mer enn de orker.» Da Umar hadde gått bort, bar vi ham ut og gikk av sted. Abdullah ibn Umar hilste og sa: «Umar ibn al-Khattab ber om tillatelse.» Aisha svarte: «Før ham inn.» Han ble båret inn og gravlagt ved siden av sine to følgesvenner. Da begravelsen var over, samlet gruppen seg. Abd ar-Rahman sa: «La tre av dere trekke seg fra kandidaturet.» Az-Zubayr sa: «Jeg overlater min rett til Ali.» Talha sa: «Jeg overlater min rett til Uthman.» Sa’d sa: «Jeg overlater min rett til Abd ar-Rahman ibn Awf.» Abd ar-Rahman sa da til de to gjenværende: «Hvem av dere vil gi avkall på sitt kandidatur slik at vi kan utpeke den beste av de gjenværende, med Allah og islam som vitner?» Begge mennene tidde. Abd ar-Rahman spurte: «Overlater dere avgjørelsen til meg, med Allah som mitt vitne på at jeg vil velge den beste av dere?» De svarte: «Ja.» Han tok tak i den enes hånd (Ali) og sa: «Du er i slekt med Allahs sendebud ﷺ og en av de tidligste muslimene, som du vet. Jeg tar derfor et løfte fra deg ved Allah: Hvis jeg utnevner deg til leder, skal du være rettferdig, og hvis jeg utnevner Uthman, skal du lytte og adlyde.» Deretter tok han den andre (Uthman) til side og sa det samme til ham. Da Abd ar-Rahman hadde fått deres løfte, sa han: «O Uthman, rekk frem hånden din!» Han ga ham sin troskapsed, deretter ga Ali sin ed, og til slutt ga alle de tilstedeværende sin troskapsed til ham.
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Umar arbeidet for rettferdig styre, omsorg for sårbare og rådslagning.
Fortelleren beskriver Umar ibn al-Khattabs siste dager, skaden han fikk under bønnen, og rådene hans om styre og etterfølgelse.
Å uttale «Allahu akbar» for å innlede bønnen.
Ikke-muslimer som levde i det islamske samfunnet under en avtale, og hvis rettigheter var beskyttet av avtalen.
Rådslagning der de berørte drøfter en beslutning sammen.
Klassiske lærde utleder herfra at en leder nøye må føre tilsyn med skatter, ikke må pålegge noen byrder utover deres evne, og må beskytte sårbare grupper. Umar understreker også at avtaler skal overholdes, og at mennesker skal behandles i samsvar med rettighetene sine. Utnevnelsen hans av et råd for å håndtere spørsmålet om etterfølgelse trekkes fram som et eksempel på rådslagning og på å betro ansvar til egnede personer. Lærde drøfter den nøyaktige utformingen av styresettet i lys av følgesvennenes tid, men gjør den ikke til én obligatorisk modell for alle tider.
- Når du tar beslutninger om penger og avgifter, bør du undersøke om folk fortsatt kan dekke livsoppholdet sitt.
- Gjør omsorg for enker, fattige og andre sårbare til en del av konkrete planer, ikke bare gode intensjoner.
- Søk råd ved viktige valg, og avklar på forhånd hvem som har ansvaret.
Denne sahih-overleveringen utfyller beretningen om Umar og belyser også hvordan han forholdt seg til styre og ansvar.
Sahih al-Bukhari · #3699 (Sahih)I denne nevner Profeten ﷺ Abu Bakr, Umar og Uthman ved Uhud; den plasserer Umar i den bredere sammenhengen blant følgesvennene.
Sahih al-Bukhari · #3701 (Sahih)Denne overleveringen forteller om Ali og lederskapet som ble betrodd ham; den utdyper temaet lederskap blant følgesvennene.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.