Sahih al-Bukhari, hadith 3364
Overlevert av Abdullah ibn Abbas. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overlevert av Abdullah ibn Abbas
Sahih al-Bukhari regnes i sin helhet som pålitelig.
Overleveringen
وَحَدَّثَنِي عَبْدُ اللَّهِ بْنُ مُحَمَّدٍ، حَدَّثَنَا عَبْدُ الرَّزَّاقِ، أَخْبَرَنَا مَعْمَرٌ، عَنْ أَيُّوبَ السَّخْتِيَانِيِّ، وَكَثِيرِ بْنِ كَثِيرِ بْنِ الْمُطَّلِبِ بْنِ أَبِي وَدَاعَةَ،، يَزِيدُ أَحَدُهُمَا عَلَى الآخَرِ عَنْ سَعِيدِ بْنِ جُبَيْرٍ، قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ أَوَّلَ مَا اتَّخَذَ النِّسَاءُ الْمِنْطَقَ مِنْ قِبَلِ أُمِّ إِسْمَاعِيلَ، اتَّخَذَتْ مِنْطَقًا لَتُعَفِّيَ أَثَرَهَا عَلَى سَارَةَ، ثُمَّ جَاءَ بِهَا إِبْرَاهِيمُ، وَبِابْنِهَا إِسْمَاعِيلَ وَهْىَ تُرْضِعُهُ حَتَّى وَضَعَهُمَا عِنْدَ الْبَيْتِ عِنْدَ دَوْحَةٍ، فَوْقَ زَمْزَمَ فِي أَعْلَى الْمَسْجِدِ، وَلَيْسَ بِمَكَّةَ يَوْمَئِذٍ أَحَدٌ، وَلَيْسَ بِهَا مَاءٌ، فَوَضَعَهُمَا هُنَالِكَ، وَوَضَعَ عِنْدَهُمَا جِرَابًا فِيهِ تَمْرٌ وَسِقَاءً فِيهِ مَاءٌ، ثُمَّ قَفَّى إِبْرَاهِيمُ مُنْطَلِقًا فَتَبِعَتْهُ أُمُّ إِسْمَاعِيلَ فَقَالَتْ يَا إِبْرَاهِيمُ أَيْنَ تَذْهَبُ وَتَتْرُكُنَا بِهَذَا الْوَادِي الَّذِي لَيْسَ فِيهِ إِنْسٌ وَلاَ شَىْءٌ فَقَالَتْ لَهُ ذَلِكَ مِرَارًا، وَجَعَلَ لاَ يَلْتَفِتُ إِلَيْهَا فَقَالَتْ لَهُ آللَّهُ الَّذِي أَمَرَكَ بِهَذَا قَالَ نَعَمْ. قَالَتْ إِذًا لاَ يُضَيِّعُنَا. ثُمَّ رَجَعَتْ، فَانْطَلَقَ إِبْرَاهِيمُ حَتَّى إِذَا كَانَ عِنْدَ الثَّنِيَّةِ حَيْثُ لاَ يَرَوْنَهُ اسْتَقْبَلَ بِوَجْهِهِ الْبَيْتَ، ثُمَّ دَعَا بِهَؤُلاَءِ الْكَلِمَاتِ وَرَفَعَ يَدَيْهِ، فَقَالَ {رَبَّنَا إِنِّي أَسْكَنْتُ مِنْ ذُرِّيَّتِي بِوَادٍ غَيْرِ ذِي زَرْعٍ} حَتَّى بَلَغَ {يَشْكُرُونَ}. وَجَعَلَتْ أُمُّ إِسْمَاعِيلَ تُرْضِعُ إِسْمَاعِيلَ، وَتَشْرَبُ مِنْ ذَلِكَ الْمَاءِ، حَتَّى إِذَا نَفِدَ مَا فِي السِّقَاءِ عَطِشَتْ وَعَطِشَ ابْنُهَا، وَجَعَلَتْ تَنْظُرُ إِلَيْهِ يَتَلَوَّى ـ أَوْ قَالَ يَتَلَبَّطُ ـ فَانْطَلَقَتْ كَرَاهِيَةَ أَنْ تَنْظُرَ إِلَيْهِ، فَوَجَدَتِ الصَّفَا أَقْرَبَ جَبَلٍ فِي الأَرْضِ يَلِيهَا، فَقَامَتْ عَلَيْهِ ثُمَّ اسْتَقْبَلَتِ الْوَادِيَ تَنْظُرُ هَلْ تَرَى أَحَدًا فَلَمْ تَرَ أَحَدًا، فَهَبَطَتْ مِنَ، الصَّفَا حَتَّى إِذَا بَلَغَتِ الْوَادِيَ رَفَعَتْ طَرَفَ دِرْعِهَا، ثُمَّ سَعَتْ سَعْىَ الإِنْسَانِ الْمَجْهُودِ، حَتَّى جَاوَزَتِ الْوَادِيَ، ثُمَّ أَتَتِ الْمَرْوَةَ، فَقَامَتْ عَلَيْهَا وَنَظَرَتْ هَلْ تَرَى أَحَدًا، فَلَمْ تَرَ أَحَدًا، فَفَعَلَتْ ذَلِكَ سَبْعَ مَرَّاتٍ ـ قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ قَالَ النَّبِيُّ صلى الله عليه وسلم " فَذَلِكَ سَعْىُ النَّاسِ بَيْنَهُمَا ". ـ فَلَمَّا أَشْرَفَتْ عَلَى الْمَرْوَةِ سَمِعَتْ صَوْتًا، فَقَالَتْ صَهٍ. تُرِيدَ نَفْسَهَا، ثُمَّ تَسَمَّعَتْ، فَسَمِعَتْ أَيْضًا، فَقَالَتْ قَدْ أَسْمَعْتَ، إِنْ كَانَ عِنْدَكَ غِوَاثٌ. فَإِذَا هِيَ بِالْمَلَكِ، عِنْدَ مَوْضِعِ زَمْزَمَ، فَبَحَثَ بِعَقِبِهِ ـ أَوْ قَالَ بِجَنَاحِهِ ـ حَتَّى ظَهَرَ الْمَاءُ، فَجَعَلَتْ تُحَوِّضُهُ وَتَقُولُ بِيَدِهَا هَكَذَا، وَجَعَلَتْ تَغْرِفُ مِنَ الْمَاءِ فِي سِقَائِهَا، وَهْوَ يَفُورُ بَعْدَ مَا تَغْرِفُ ـ قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ قَالَ النَّبِيُّ صلى الله عليه وسلم " يَرْحَمُ اللَّهُ أُمَّ إِسْمَاعِيلَ لَوْ تَرَكَتْ زَمْزَمَ ـ أَوْ قَالَ لَوْ لَمْ تَغْرِفْ مِنَ الْمَاءِ ـ لَكَانَتْ زَمْزَمُ عَيْنًا مَعِينًا ". ـ قَالَ فَشَرِبَتْ وَأَرْضَعَتْ وَلَدَهَا، فَقَالَ لَهَا الْمَلَكُ لاَ تَخَافُوا الضَّيْعَةَ، فَإِنَّ هَا هُنَا بَيْتَ اللَّهِ، يَبْنِي هَذَا الْغُلاَمُ، وَأَبُوهُ، وَإِنَّ اللَّهَ لاَ يُضِيعُ أَهْلَهُ. وَكَانَ الْبَيْتُ مُرْتَفِعًا مِنَ الأَرْضِ كَالرَّابِيَةِ، تَأْتِيهِ السُّيُولُ فَتَأْخُذُ عَنْ يَمِينِهِ وَشِمَالِهِ، فَكَانَتْ كَذَلِكَ، حَتَّى مَرَّتْ بِهِمْ رُفْقَةٌ مِنْ جُرْهُمَ ـ أَوْ أَهْلُ بَيْتٍ مِنْ جُرْهُمَ ـ مُقْبِلِينَ مِنْ طَرِيقِ كَدَاءٍ فَنَزَلُوا فِي أَسْفَلِ مَكَّةَ، فَرَأَوْا طَائِرًا عَائِفًا. فَقَالُوا إِنَّ هَذَا الطَّائِرَ لَيَدُورُ عَلَى مَاءٍ، لَعَهْدُنَا بِهَذَا الْوَادِي وَمَا فِيهِ مَاءٌ، فَأَرْسَلُوا جَرِيًّا أَوْ جَرِيَّيْنِ، فَإِذَا هُمْ بِالْمَاءِ، فَرَجَعُوا فَأَخْبَرُوهُمْ بِالْمَاءِ، فَأَقْبَلُوا، قَالَ وَأُمُّ إِسْمَاعِيلَ عِنْدَ الْمَاءِ فَقَالُوا أَتَأْذَنِينَ لَنَا أَنْ نَنْزِلَ عِنْدَكِ فَقَالَتْ نَعَمْ، وَلَكِنْ لاَ حَقَّ لَكُمْ فِي الْمَاءِ. قَالُوا نَعَمْ. قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ قَالَ النَّبِيُّ صلى الله عليه وسلم " فَأَلْفَى ذَلِكَ أُمَّ إِسْمَاعِيلَ، وَهْىَ تُحِبُّ الإِنْسَ " فَنَزَلُوا وَأَرْسَلُوا إِلَى أَهْلِيهِمْ، فَنَزَلُوا مَعَهُمْ حَتَّى إِذَا كَانَ بِهَا أَهْلُ أَبْيَاتٍ مِنْهُمْ، وَشَبَّ الْغُلاَمُ، وَتَعَلَّمَ الْعَرَبِيَّةَ مِنْهُمْ، وَأَنْفَسَهُمْ وَأَعْجَبَهُمْ حِينَ شَبَّ، فَلَمَّا أَدْرَكَ زَوَّجُوهُ امْرَأَةً مِنْهُمْ، وَمَاتَتْ أُمُّ إِسْمَاعِيلَ، فَجَاءَ إِبْرَاهِيمُ، بَعْدَ مَا تَزَوَّجَ إِسْمَاعِيلُ يُطَالِعُ تَرِكَتَهُ، فَلَمْ يَجِدْ إِسْمَاعِيلَ، فَسَأَلَ امْرَأَتَهُ عَنْهُ فَقَالَتْ خَرَجَ يَبْتَغِي لَنَا. ثُمَّ سَأَلَهَا عَنْ عَيْشِهِمْ وَهَيْئَتِهِمْ فَقَالَتْ نَحْنُ بِشَرٍّ، نَحْنُ فِي ضِيقٍ وَشِدَّةٍ. فَشَكَتْ إِلَيْهِ. قَالَ فَإِذَا جَاءَ زَوْجُكِ فَاقْرَئِي عَلَيْهِ السَّلاَمَ، وَقُولِي لَهُ يُغَيِّرْ عَتَبَةَ بَابِهِ. فَلَمَّا جَاءَ إِسْمَاعِيلُ، كَأَنَّهُ آنَسَ شَيْئًا، فَقَالَ هَلْ جَاءَكُمْ مِنْ أَحَدٍ قَالَتْ نَعَمْ، جَاءَنَا شَيْخٌ كَذَا وَكَذَا، فَسَأَلَنَا عَنْكَ فَأَخْبَرْتُهُ، وَسَأَلَنِي كَيْفَ عَيْشُنَا فَأَخْبَرْتُهُ أَنَّا فِي جَهْدٍ وَشِدَّةٍ. قَالَ فَهَلْ أَوْصَاكِ بِشَىْءٍ قَالَتْ نَعَمْ، أَمَرَنِي أَنْ أَقْرَأَ عَلَيْكَ السَّلاَمَ، وَيَقُولُ غَيِّرْ عَتَبَةَ بَابِكَ. قَالَ ذَاكِ أَبِي وَقَدْ أَمَرَنِي أَنْ أُفَارِقَكِ الْحَقِي بِأَهْلِكِ. فَطَلَّقَهَا، وَتَزَوَّجَ مِنْهُمْ أُخْرَى، فَلَبِثَ عَنْهُمْ إِبْرَاهِيمُ مَا شَاءَ اللَّهُ ثُمَّ أَتَاهُمْ بَعْدُ، فَلَمْ يَجِدْهُ، فَدَخَلَ عَلَى امْرَأَتِهِ، فَسَأَلَهَا عَنْهُ. فَقَالَتْ خَرَجَ يَبْتَغِي لَنَا. قَالَ كَيْفَ أَنْتُمْ وَسَأَلَهَا عَنْ عَيْشِهِمْ، وَهَيْئَتِهِمْ. فَقَالَتْ نَحْنُ بِخَيْرٍ وَسَعَةٍ. وَأَثْنَتْ عَلَى اللَّهِ. فَقَالَ مَا طَعَامُكُمْ قَالَتِ اللَّحْمُ. قَالَ فَمَا شَرَابُكُمْ قَالَتِ الْمَاءُ. فَقَالَ اللَّهُمَّ بَارِكْ لَهُمْ فِي اللَّحْمِ وَالْمَاءِ. قَالَ النَّبِيُّ صلى الله عليه وسلم " وَلَمْ يَكُنْ لَهُمْ يَوْمَئِذٍ حَبٌّ، وَلَوْ كَانَ لَهُمْ دَعَا لَهُمْ فِيهِ ". قَالَ فَهُمَا لاَ يَخْلُو عَلَيْهِمَا أَحَدٌ بِغَيْرِ مَكَّةَ إِلاَّ لَمْ يُوَافِقَاهُ. قَالَ فَإِذَا جَاءَ زَوْجُكِ فَاقْرَئِي عَلَيْهِ السَّلاَمَ، وَمُرِيهِ يُثْبِتُ عَتَبَةَ بَابِهِ، فَلَمَّا جَاءَ إِسْمَاعِيلُ قَالَ هَلْ أَتَاكُمْ مِنْ أَحَدٍ قَالَتْ نَعَمْ أَتَانَا شَيْخٌ حَسَنُ الْهَيْئَةِ، وَأَثْنَتْ عَلَيْهِ، فَسَأَلَنِي عَنْكَ فَأَخْبَرْتُهُ، فَسَأَلَنِي كَيْفَ عَيْشُنَا فَأَخْبَرْتُهُ أَنَّا بِخَيْرٍ. قَالَ فَأَوْصَاكِ بِشَىْءٍ قَالَتْ نَعَمْ، هُوَ يَقْرَأُ عَلَيْكَ السَّلاَمَ، وَيَأْمُرُكَ أَنْ تُثْبِتَ عَتَبَةَ بَابِكَ. قَالَ ذَاكِ أَبِي، وَأَنْتِ الْعَتَبَةُ، أَمَرَنِي أَنْ أُمْسِكَكِ. ثُمَّ لَبِثَ عَنْهُمْ مَا شَاءَ اللَّهُ، ثُمَّ جَاءَ بَعْدَ ذَلِكَ، وَإِسْمَاعِيلُ يَبْرِي نَبْلاً لَهُ تَحْتَ دَوْحَةٍ قَرِيبًا مِنْ زَمْزَمَ، فَلَمَّا رَآهُ قَامَ إِلَيْهِ، فَصَنَعَا كَمَا يَصْنَعُ الْوَالِدُ بِالْوَلَدِ وَالْوَلَدُ بِالْوَالِدِ، ثُمَّ قَالَ يَا إِسْمَاعِيلُ، إِنَّ اللَّهَ أَمَرَنِي بِأَمْرٍ. قَالَ فَاصْنَعْ مَا أَمَرَكَ رَبُّكَ. قَالَ وَتُعِينُنِي قَالَ وَأُعِينُكَ. قَالَ فَإِنَّ اللَّهَ أَمَرَنِي أَنْ أَبْنِيَ هَا هُنَا بَيْتًا. وَأَشَارَ إِلَى أَكَمَةٍ مُرْتَفِعَةٍ عَلَى مَا حَوْلَهَا. قَالَ فَعِنْدَ ذَلِكَ رَفَعَا الْقَوَاعِدَ مِنَ الْبَيْتِ، فَجَعَلَ إِسْمَاعِيلُ يَأْتِي بِالْحِجَارَةِ، وَإِبْرَاهِيمُ يَبْنِي، حَتَّى إِذَا ارْتَفَعَ الْبِنَاءُ جَاءَ بِهَذَا الْحَجَرِ فَوَضَعَهُ لَهُ، فَقَامَ عَلَيْهِ وَهْوَ يَبْنِي، وَإِسْمَاعِيلُ يُنَاوِلُهُ الْحِجَارَةَ، وَهُمَا يَقُولاَنِ {رَبَّنَا تَقَبَّلْ مِنَّا إِنَّكَ أَنْتَ السَّمِيعُ الْعَلِيمُ}. قَالَ فَجَعَلاَ يَبْنِيَانِ حَتَّى يَدُورَا حَوْلَ الْبَيْتِ، وَهُمَا يَقُولاَنِ {رَبَّنَا تَقَبَّلْ مِنَّا إِنَّكَ أَنْتَ السَّمِيعُ الْعَلِيمُ }.
Ibn Abbas fortalte: Den første kvinnen som brukte belte, var Isma'īls mor. Hun brukte et belte for å skjule sporene sine for Sāra. Deretter kom Ibrāhīm med henne og sønnen Isma'īl, mens hun fortsatt ammet ham, helt til han plasserte dem ved Bait al-Haram, under et tre ovenfor Zamzam-brønnen, på det høyeste stedet i moskeen. På den tiden var det ingen i Mekka og ikke noe vann der. Han satte dem der og la hos dem en lærsekk med dadler og en vannskinn med vann. Deretter snudde Ibrāhīm seg og gikk derfra. Isma'īls mor fulgte etter ham og sa:
«O Ibrāhīm! Hvor går du hen og lar oss være igjen i denne dalen der det ikke finnes mennesker eller noe som helst?» Hun gjentok dette flere ganger, men han snudde seg ikke mot henne. Da spurte hun ham: «Er det Allah som har beordret deg til dette?» Han svarte: «Ja.» Hun sa: «Da vil Han ikke svikte oss.» Deretter vendte hun tilbake. Ibrāhīm fortsatte til han nådde fjellpasset der de ikke kunne se ham. Der vendte han ansiktet mot Kaba, løftet begge hendene og ba med disse ordene: {Vår Herre! Jeg har latt noen av mine etterkommere bosette seg i en dal uten dyrking ved Ditt hellige hus...} helt til {...slik at de kan være takknemlige.} Isma'īls mor ammet Isma'īl og drakk av vannet til vannskinnet ble tomt. Da ble hun tørst, og også sønnen hennes ble tørst. Hun så hvordan han vred seg i smerte – eller rullet rundt – og hun gikk sin vei fordi hun ikke holdt ut å se ham slik. Hun fant ut at Safa var det nærmeste fjellet og steg opp på det. Hun vendte seg mot dalen og speidet for å se om hun kunne få øye på noen, men hun så ingen. Hun steg ned fra Safa, og da hun nådde dalen, løftet hun kjolefalden og løp som en utmattet person til hun krysset dalen og nådde Marwa. Hun steg opp på Marwa og speidet igjen, men så ingen. Dette gjorde hun syv ganger. Ibn Abbas sa at Profeten ﷺ sa: «Dette er opprinnelsen til menneskenes sa'i (vandring) mellom dem.» Da hun befant seg på Marwa, hørte hun en lyd. Hun sa til seg selv: «Stille!» og lyttet nøye. Hun hørte lyden igjen og sa: «Jeg har hørt deg! Hvis du har noe å hjelpe oss med, så hjelp oss!» Og se, der var engelen ved Zamzams sted. Han grov med hælen – eller vingen sin – til vannet strømmet frem. Hun begynte å forme et basseng rundt kilden med hendene og øste opp vann i skinnet sitt, mens vannet fosset frem etter at hun hadde øst opp. Ibn Abbas sa at Profeten ﷺ sa: «Må Allah vise barmhjertighet mot Isma'īls mor! Hadde hun latt Zamzam være – eller hvis hun ikke hadde øst opp vannet – ville Zamzam ha vært en rennende kilde på jordens overflate.» Hun drakk og ammet barnet sitt. Engelen sa til henne: «Frykt ikke å bli forlatt, for her er Allahs hus som denne gutten og hans far skal bygge, og Allah forlater aldri Sitt folk.» Huset (Kaba) var da hevet over bakken som en haug, og når regnflommer kom, rant de forbi høyre og venstre side. Slik levde de til en gruppe fra Jurhum-stammen – eller en familie fra Jurhum – passerte forbi på veien fra Kada'. De slo leir i den nedre delen av Mekka og så en fugl som sirklet over et sted. De sa: «Denne fuglen sirkler sikkert over vann, men vi vet at det ikke finnes vann i denne dalen.» De sendte én eller to speidere som fant vannet og kom tilbake for å fortelle om det. Da begav de seg alle dit. Ibn Abbas sa at Profeten ﷺ sa: «Isma'īls mor satt ved vannet. De spurte henne: 'Tillater du oss å slå oss ned hos deg?' Hun svarte: 'Ja, men dere har ingen rett til vannet.' De svarte: 'Vi godtar det.'» Ibn Abbas sa at Profeten ﷺ sa: «Dette passet Isma'īls mor godt, for hun elsket menneskelig selskap.» De bosatte seg der og sendte senere bud etter familiene sine som også flyttet dit, til flere husholdninger hadde etablert seg. Gutten vokste opp og lærte arabisk av dem. Han vant deres kjærlighet og beundring da han modnet, og da han nådde voksen alder, giftet de ham bort til en kvinne fra stammen. Etter at Isma'īls mor hadde gått bort, kom Ibrāhīm tilbake etter at Isma'īl hadde giftet seg for å se til familien han hadde etterlatt. Han fant ikke Isma'īl hjemme, så han spurte kona hans om ham. Hun svarte: «Han har gått ut for å søke livsopphold til oss.» Han spurte henne om deres levekår og situasjon, og hun svarte: «Vi lever i elendighet; vi er i trang og vanskeligheter», og hun klaget til ham. Han sa: «Når ektemannen din kommer hjem, overbring min hilsen til ham og si at han skal skifte ut dørterskelen sin.» Da Isma'īl kom hjem, virket det som han ante uråd og spurte kona si: «Har noen besøkt dere?» Hun svarte: «Ja, en gammel mann med ditt og datt utseende kom og spurte etter deg, og jeg fortalte ham. Han spurte om levesituasjonen vår, og jeg fortalte at vi lever i nød og vanskeligheter.» Han spurte: «Ga han deg noe råd?» Hun svarte: «Ja, han ba meg overbringe sin hilsen til deg og si at du skal skifte ut dørterskelen din.» Isma'īl sa: «Det var faren min, og han har beordret meg til å skille meg fra deg. Dra tilbake til familien din.» Så han skilte seg fra henne og giftet seg med en annen kvinne fra stammen. Ibrāhīm holdt seg borte fra dem så lenge Allah ville og besøkte dem deretter igjen, men fant ikke Isma'īl. Han gikk inn til kona hans og spurte etter ham. Hun svarte: «Han har gått ut for å søke livsopphold til oss.» Han spurte: «Hvordan har dere det?» og spurte om levekårene deres. Hun svarte: «Vi har det bra og lever i overflod», og hun priste Allah. Han spurte: «Hva spiser dere?» Hun svarte: «Kjøtt.» Han spurte: «Hva drikker dere?» Hun svarte: «Vann.» Da ba han: «O Allah! Velsign kjøttet og vannet deres.» Profeten ﷺ sa: «De hadde ikke korn på den tiden, ellers hadde han bedt om velsignelse også for det.» Profeten ﷺ sa videre: «Ingen som lever utelukkende på disse to tingene utenfor Mekka, klarer seg uten å ta skade.» Deretter sa Ibrāhīm til Isma'īls kone: «Når ektemannen din kommer, overbring min hilsen til ham og si at han skal feste dørterskelen sin.» Da Isma'īl kom hjem, spurte han: «Har noen besøkt dere?» Hun svarte: «Ja, en vakker gammel mann kom til oss», og hun roste ham. «Han spurte etter deg og jeg fortalte, og han spurte om situasjonen vår og jeg sa at vi har det bra.» Han spurte: «Ga han deg noe råd?» Hun svarte: «Ja, han overbrakte sin hilsen til deg og beordret deg til å feste dørterskelen din.» Isma'īl sa: «Det var faren min, og du er dørterskelen. Han har beordret meg til å beholde deg.» Deretter holdt Ibrāhīm seg borte så lenge Allah ville og kom så tilbake. Han fant Isma'īl sittende under et tre nær Zamzam, der han spikket piler. Da Isma'īl så ham, reiste han seg, og de møtte hverandre som en far gjør mot sin sønn og en sønn mot sin far. Deretter sa Ibrāhīm: «O Isma'īl! Allah har beordret meg en sak.» Isma'īl svarte: «Gjør hva din Herre har beordret deg.» Ibrāhīm spurte: «Vil du hjelpe meg?» Isma'īl svarte: «Jeg skal hjelpe deg.» Ibrāhīm sa: «Allah har beordret meg til å bygge et hus her», og pekte på en haug som hevet seg over omgivelsene. Da la de grunnmuren for Huset. Isma'īl hentet steinene og Ibrāhīm bygde. Da muren var blitt høy, hentet Isma'īl denne steinen og la den til ham. Ibrāhīm sto på den og fortsatte å bygge mens Isma'īl rakte ham steinene, og begge ba: {Vår Herre! Aksepter dette fra oss! Du er sannelig den Allhørende, den Allvitende.} De fortsatte å bygge og gå rundt Kaba mens de ba: {Vår Herre! Aksepter dette fra oss! Du er sannelig den Allhørende, den Allvitende.}
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Allah forsørget Hajar og Isma'il og lot dem bygge Ka'baen.
Å sette sin lit til Allah samtidig som man gjør det man selv har mulighet til.
Å gå sju ganger mellom as-Safa og al-Marwa, som en del av hadj og 'umra.
Et billedlig uttrykk som Ibrahim ﷺ brukte da han oppfordret sønnen til å avslutte eller bevare ekteskapet sitt.
Lærde trekker fram Hajar som et eksempel på tillit til Allah kombinert med egen innsats: Hun søkte hjelp og gikk mellom åsene, og deretter sørget Allah for henne. Sa'i minnes hennes handling og er en del av ritualene under hadj og 'umra. Fortellingen understreker også at foreldre oppmuntrer barna sine til å adlyde Allah, og at tilbedelse, slik som byggingen av Ka'baen, utføres med ydmykhet og en bønn om at den blir godtatt.
- Sett din lit til Allah, men ta selv de tillatte stegene for å søke hjelp og løsninger.
- Be Allah velsigne livsoppholdet ditt, og takk Ham når forholdene dine er gode.
- Samarbeid om gode mål, og be Allah godta innsatsen deres.
Denne overleveringen fra samme kapittel handler også om historien til Ibrahim og familien hans.
Sahih al-Bukhari · #3365 (Sahih)Denne overleveringen knytter seg til byggingen av Huset ved Ibrahim og Isma'il.
40 Hadith van an-Nawawi · #19 (Sahih)Denne hadithen lærer oss å sette vår lit til Allah og samtidig ta passende skritt, slik Hajar gjorde.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.