Sahih al-Bukhari, hadith 6830
Overlevert av Abdullah ibn Abbas. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overlevert av Abdullah ibn Abbas
Sahih al-Bukhari regnes i sin helhet som pålitelig.
Overleveringen
حَدَّثَنَا عَبْدُ الْعَزِيزِ بْنُ عَبْدِ اللَّهِ، حَدَّثَنِي إِبْرَاهِيمُ بْنُ سَعْدٍ، عَنْ صَالِحٍ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، عَنْ عُبَيْدِ اللَّهِ بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عُتْبَةَ بْنِ مَسْعُودٍ، عَنِ ابْنِ عَبَّاسٍ، قَالَ كُنْتُ أُقْرِئُ رِجَالاً مِنَ الْمُهَاجِرِينَ مِنْهُمْ عَبْدُ الرَّحْمَنِ بْنُ عَوْفٍ، فَبَيْنَمَا أَنَا فِي مَنْزِلِهِ بِمِنًى، وَهْوَ عِنْدَ عُمَرَ بْنِ الْخَطَّابِ فِي آخِرِ حَجَّةٍ حَجَّهَا، إِذْ رَجَعَ إِلَىَّ عَبْدُ الرَّحْمَنِ فَقَالَ لَوْ رَأَيْتَ رَجُلاً أَتَى أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ الْيَوْمَ فَقَالَ يَا أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ هَلْ لَكَ فِي فُلاَنٍ يَقُولُ لَوْ قَدْ مَاتَ عُمَرُ لَقَدْ بَايَعْتُ فُلاَنًا، فَوَاللَّهِ مَا كَانَتْ بَيْعَةُ أَبِي بَكْرٍ إِلاَّ فَلْتَةً، فَتَمَّتْ. فَغَضِبَ عُمَرُ ثُمَّ قَالَ إِنِّي إِنْ شَاءَ اللَّهُ لَقَائِمٌ الْعَشِيَّةَ فِي النَّاسِ، فَمُحَذِّرُهُمْ هَؤُلاَءِ الَّذِينَ يُرِيدُونَ أَنْ يَغْصِبُوهُمْ أُمُورَهُمْ. قَالَ عَبْدُ الرَّحْمَنِ فَقُلْتُ يَا أَمِيرَ الْمُؤْمِنِينَ لاَ تَفْعَلْ فَإِنَّ الْمَوْسِمَ يَجْمَعُ رَعَاعَ النَّاسِ وَغَوْغَاءَهُمْ، فَإِنَّهُمْ هُمُ الَّذِينَ يَغْلِبُونَ عَلَى قُرْبِكَ حِينَ تَقُومُ فِي النَّاسِ، وَأَنَا أَخْشَى أَنْ تَقُومَ فَتَقُولَ مَقَالَةً يُطَيِّرُهَا عَنْكَ كُلُّ مُطَيِّرٍ، وَأَنْ لاَ يَعُوهَا، وَأَنْ لاَ يَضَعُوهَا عَلَى مَوَاضِعِهَا، فَأَمْهِلْ حَتَّى تَقْدَمَ الْمَدِينَةَ فَإِنَّهَا دَارُ الْهِجْرَةِ وَالسُّنَّةِ، فَتَخْلُصَ بِأَهْلِ الْفِقْهِ وَأَشْرَافِ النَّاسِ، فَتَقُولَ مَا قُلْتَ مُتَمَكِّنًا، فَيَعِي أَهْلُ الْعِلْمِ مَقَالَتَكَ، وَيَضَعُونَهَا عَلَى مَوَاضِعِهَا. فَقَالَ عُمَرُ أَمَا وَاللَّهِ إِنْ شَاءَ اللَّهُ لأَقُومَنَّ بِذَلِكَ أَوَّلَ مَقَامٍ أَقُومُهُ بِالْمَدِينَةِ. قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ فَقَدِمْنَا الْمَدِينَةَ فِي عَقِبِ ذِي الْحَجَّةِ، فَلَمَّا كَانَ يَوْمُ الْجُمُعَةِ عَجَّلْنَا الرَّوَاحَ حِينَ زَاغَتِ الشَّمْسُ، حَتَّى أَجِدَ سَعِيدَ بْنَ زَيْدِ بْنِ عَمْرِو بْنِ نُفَيْلٍ جَالِسًا إِلَى رُكْنِ الْمِنْبَرِ، فَجَلَسْتُ حَوْلَهُ تَمَسُّ رُكْبَتِي رُكْبَتَهُ، فَلَمْ أَنْشَبْ أَنْ خَرَجَ عُمَرُ بْنُ الْخَطَّابِ، فَلَمَّا رَأَيْتُهُ مُقْبِلاً قُلْتُ لِسَعِيدِ بْنِ زَيْدِ بْنِ عَمْرِو بْنِ نُفَيْلٍ، لَيَقُولَنَّ الْعَشِيَّةَ مَقَالَةً لَمْ يَقُلْهَا مُنْذُ اسْتُخْلِفَ، فَأَنْكَرَ عَلَىَّ وَقَالَ مَا عَسَيْتَ أَنْ يَقُولَ مَا لَمْ يَقُلْ. قَبْلَهُ فَجَلَسَ عُمَرُ عَلَى الْمِنْبَرِ، فَلَمَّا سَكَتَ الْمُؤَذِّنُونَ قَامَ فَأَثْنَى عَلَى اللَّهِ بِمَا هُوَ أَهْلُهُ قَالَ أَمَّا بَعْدُ فَإِنِّي قَائِلٌ لَكُمْ مَقَالَةً قَدْ قُدِّرَ لِي أَنْ أَقُولَهَا، لاَ أَدْرِي لَعَلَّهَا بَيْنَ يَدَىْ أَجَلِي، فَمَنْ عَقَلَهَا وَوَعَاهَا فَلْيُحَدِّثْ بِهَا حَيْثُ انْتَهَتْ بِهِ رَاحِلَتُهُ، وَمَنْ خَشِيَ أَنْ لاَ يَعْقِلَهَا فَلاَ أُحِلُّ لأَحَدٍ أَنْ يَكْذِبَ عَلَىَّ، إِنَّ اللَّهَ بَعَثَ مُحَمَّدًا صلى الله عليه وسلم بِالْحَقِّ وَأَنْزَلَ عَلَيْهِ الْكِتَابَ فَكَانَ مِمَّا أَنْزَلَ اللَّهُ آيَةُ الرَّجْمِ، فَقَرَأْنَاهَا وَعَقَلْنَاهَا وَوَعَيْنَاهَا، رَجَمَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَرَجَمْنَا بَعْدَهُ، فَأَخْشَى إِنْ طَالَ بِالنَّاسِ زَمَانٌ أَنْ يَقُولَ قَائِلٌ وَاللَّهِ مَا نَجِدُ آيَةَ الرَّجْمِ فِي كِتَابِ اللَّهِ، فَيَضِلُّوا بِتَرْكِ فَرِيضَةٍ أَنْزَلَهَا اللَّهُ، وَالرَّجْمُ فِي كِتَابِ اللَّهِ حَقٌّ عَلَى مَنْ زَنَى إِذَا أُحْصِنَ مِنَ الرِّجَالِ وَالنِّسَاءِ، إِذَا قَامَتِ الْبَيِّنَةُ أَوْ كَانَ الْحَبَلُ أَوْ الاِعْتِرَافُ، ثُمَّ إِنَّا كُنَّا نَقْرَأُ فِيمَا نَقْرَأُ مِنْ كِتَابِ اللَّهِ أَنْ لاَ تَرْغَبُوا عَنْ آبَائِكُمْ، فَإِنَّهُ كُفْرٌ بِكُمْ أَنْ تَرْغَبُوا عَنْ آبَائِكُمْ، أَوْ إِنَّ كُفْرًا بِكُمْ أَنْ تَرْغَبُوا عَنْ آبَائِكُمْ، أَلاَ ثُمَّ إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَالَ " لاَ تُطْرُونِي كَمَا أُطْرِيَ عِيسَى ابْنُ مَرْيَمَ وَقُولُوا عَبْدُ اللَّهِ وَرَسُولُهُ ". ثُمَّ إِنَّهُ بَلَغَنِي أَنَّ قَائِلاً مِنْكُمْ يَقُولُ وَاللَّهِ لَوْ مَاتَ عُمَرُ بَايَعْتُ فُلاَنًا. فَلاَ يَغْتَرَّنَّ امْرُؤٌ أَنْ يَقُولَ إِنَّمَا كَانَتْ بَيْعَةُ أَبِي بَكْرٍ فَلْتَةً وَتَمَّتْ أَلاَ وَإِنَّهَا قَدْ كَانَتْ كَذَلِكَ وَلَكِنَّ اللَّهَ وَقَى شَرَّهَا، وَلَيْسَ مِنْكُمْ مَنْ تُقْطَعُ الأَعْنَاقُ إِلَيْهِ مِثْلُ أَبِي بَكْرٍ، مَنْ بَايَعَ رَجُلاً عَنْ غَيْرِ مَشُورَةٍ مِنَ الْمُسْلِمِينَ فَلاَ يُبَايَعُ هُوَ وَلاَ الَّذِي بَايَعَهُ تَغِرَّةً أَنْ يُقْتَلاَ، وَإِنَّهُ قَدْ كَانَ مِنْ خَبَرِنَا حِينَ تَوَفَّى اللَّهُ نَبِيَّهُ صلى الله عليه وسلم إِلاَّ أَنَّ الأَنْصَارَ خَالَفُونَا وَاجْتَمَعُوا بِأَسْرِهِمْ فِي سَقِيفَةِ بَنِي سَاعِدَةَ، وَخَالَفَ عَنَّا عَلِيٌّ وَالزُّبَيْرُ وَمَنْ مَعَهُمَا، وَاجْتَمَعَ الْمُهَاجِرُونَ إِلَى أَبِي بَكْرٍ فَقُلْتُ لأَبِي بَكْرٍ يَا أَبَا بَكْرٍ انْطَلِقْ بِنَا إِلَى إِخْوَانِنَا هَؤُلاَءِ مِنَ الأَنْصَارِ. فَانْطَلَقْنَا نُرِيدُهُمْ فَلَمَّا دَنَوْنَا مِنْهُمْ لَقِيَنَا مِنْهُمْ رَجُلاَنِ صَالِحَانِ، فَذَكَرَا مَا تَمَالَى عَلَيْهِ الْقَوْمُ فَقَالاَ أَيْنَ تُرِيدُونَ يَا مَعْشَرَ الْمُهَاجِرِينَ فَقُلْنَا نُرِيدُ إِخْوَانَنَا هَؤُلاَءِ مِنَ الأَنْصَارِ. فَقَالاَ لاَ عَلَيْكُمْ أَنْ لاَ تَقْرَبُوهُمُ اقْضُوا أَمْرَكُمْ. فَقُلْتُ وَاللَّهِ لَنَأْتِيَنَّهُمْ. فَانْطَلَقْنَا حَتَّى أَتَيْنَاهُمْ فِي سَقِيفَةِ بَنِي سَاعِدَةَ، فَإِذَا رَجُلٌ مُزَمَّلٌ بَيْنَ ظَهْرَانَيْهِمْ فَقُلْتُ مَنْ هَذَا فَقَالُوا هَذَا سَعْدُ بْنُ عُبَادَةَ. فَقُلْتُ مَا لَهُ قَالُوا يُوعَكُ. فَلَمَّا جَلَسْنَا قَلِيلاً تَشَهَّدَ خَطِيبُهُمْ، فَأَثْنَى عَلَى اللَّهِ بِمَا هُوَ أَهْلُهُ ثُمَّ قَالَ أَمَّا بَعْدُ فَنَحْنُ أَنْصَارُ اللَّهِ وَكَتِيبَةُ الإِسْلاَمِ، وَأَنْتُمْ مَعْشَرَ الْمُهَاجِرِينَ رَهْطٌ، وَقَدْ دَفَّتْ دَافَّةٌ مِنْ قَوْمِكُمْ، فَإِذَا هُمْ يُرِيدُونَ أَنْ يَخْتَزِلُونَا مِنْ أَصْلِنَا وَأَنْ يَحْضُنُونَا مِنَ الأَمْرِ. فَلَمَّا سَكَتَ أَرَدْتُ أَنْ أَتَكَلَّمَ وَكُنْتُ زَوَّرْتُ مَقَالَةً أَعْجَبَتْنِي أُرِيدُ أَنْ أُقَدِّمَهَا بَيْنَ يَدَىْ أَبِي بَكْرٍ، وَكُنْتُ أُدَارِي مِنْهُ بَعْضَ الْحَدِّ، فَلَمَّا أَرَدْتُ أَنْ أَتَكَلَّمَ قَالَ أَبُو بَكْرٍ عَلَى رِسْلِكَ. فَكَرِهْتُ أَنْ أُغْضِبَهُ، فَتَكَلَّمَ أَبُو بَكْرٍ فَكَانَ هُوَ أَحْلَمَ مِنِّي وَأَوْقَرَ، وَاللَّهِ مَا تَرَكَ مِنْ كَلِمَةٍ أَعْجَبَتْنِي فِي تَزْوِيرِي إِلاَّ قَالَ فِي بَدِيهَتِهِ مِثْلَهَا أَوْ أَفْضَلَ مِنْهَا حَتَّى سَكَتَ فَقَالَ مَا ذَكَرْتُمْ فِيكُمْ مِنْ خَيْرٍ فَأَنْتُمْ لَهُ أَهْلٌ، وَلَنْ يُعْرَفَ هَذَا الأَمْرُ إِلاَّ لِهَذَا الْحَىِّ مِنْ قُرَيْشٍ، هُمْ أَوْسَطُ الْعَرَبِ نَسَبًا وَدَارًا، وَقَدْ رَضِيتُ لَكُمْ أَحَدَ هَذَيْنِ الرَّجُلَيْنِ، فَبَايِعُوا أَيَّهُمَا شِئْتُمْ. فَأَخَذَ بِيَدِي وَبِيَدِ أَبِي عُبَيْدَةَ بْنِ الْجَرَّاحِ وَهْوَ جَالِسٌ بَيْنَنَا، فَلَمْ أَكْرَهْ مِمَّا قَالَ غَيْرَهَا، كَانَ وَاللَّهِ أَنْ أُقَدَّمَ فَتُضْرَبَ عُنُقِي لاَ يُقَرِّبُنِي ذَلِكَ مِنْ إِثْمٍ، أَحَبَّ إِلَىَّ مِنْ أَنْ أَتَأَمَّرَ عَلَى قَوْمٍ فِيهِمْ أَبُو بَكْرٍ، اللَّهُمَّ إِلاَّ أَنْ تُسَوِّلَ إِلَىَّ نَفْسِي عِنْدَ الْمَوْتِ شَيْئًا لاَ أَجِدُهُ الآنَ. فَقَالَ قَائِلٌ مِنَ الأَنْصَارِ أَنَا جُذَيْلُهَا الْمُحَكَّكُ، وَعُذَيْقُهَا الْمُرَجَّبُ، مِنَّا أَمِيرٌ، وَمِنْكُمْ أَمِيرٌ، يَا مَعْشَرَ قُرَيْشٍ. فَكَثُرَ اللَّغَطُ، وَارْتَفَعَتِ الأَصْوَاتُ حَتَّى فَرِقْتُ مِنَ الاِخْتِلاَفِ. فَقُلْتُ ابْسُطْ يَدَكَ يَا أَبَا بَكْرٍ. فَبَسَطَ يَدَهُ فَبَايَعْتُهُ، وَبَايَعَهُ الْمُهَاجِرُونَ، ثُمَّ بَايَعَتْهُ الأَنْصَارُ، وَنَزَوْنَا عَلَى سَعْدِ بْنِ عُبَادَةَ فَقَالَ قَائِلٌ مِنْهُمْ قَتَلْتُمْ سَعْدَ بْنَ عُبَادَةَ. فَقُلْتُ قَتَلَ اللَّهُ سَعْدَ بْنَ عُبَادَةَ. قَالَ عُمَرُ وَإِنَّا وَاللَّهِ مَا وَجَدْنَا فِيمَا حَضَرْنَا مِنْ أَمْرٍ أَقْوَى مِنْ مُبَايَعَةِ أَبِي بَكْرٍ خَشِينَا إِنْ فَارَقْنَا الْقَوْمَ وَلَمْ تَكُنْ بَيْعَةٌ أَنْ يُبَايِعُوا رَجُلاً مِنْهُمْ بَعْدَنَا، فَإِمَّا بَايَعْنَاهُمْ عَلَى مَا لاَ نَرْضَى، وَإِمَّا نُخَالِفُهُمْ فَيَكُونُ فَسَادٌ، فَمَنْ بَايَعَ رَجُلاً عَلَى غَيْرِ مَشُورَةٍ مِنَ الْمُسْلِمِينَ فَلاَ يُتَابَعُ هُوَ وَلاَ الَّذِي بَايَعَهُ تَغِرَّةً أَنْ يُقْتَلاَ.
Fortalt av Ibn Abbas: Jeg pleide å undervise noen menn blant Muhajirun i Koranen, og blant dem var Abdur-Rahman ibn Auf. Mens jeg oppholdt meg i huset hans i Mina, og han var hos Umar ibn al-Khattab under dennes siste hajj, vendte Abdur-Rahman tilbake til meg og sa: 'Om du bare hadde sett mannen som kom til de troendes leder i dag og sa:
«O de troendes leder! Hva mener du om si og så som sier: 'Hvis Umar skulle dø, ville jeg gitt min troskapsed til si og så, for ved Allah, troskapseden til Abu Bakr var intet annet enn en hastig handling som senere ble fastlagt.'»' Umar ble sint og sa: 'Hvis Allah vil, skal jeg stå foran folket i kveld og advare dem mot disse menneskene som vil frata andre deres rettigheter (i spørsmålet om lederskap).' Abdur-Rahman sa: 'Jeg sa: «O de troendes leder! Gjør ikke det, for hajj-sesongen samler folkets pøbel og uroelementer, og det er de som vil trenge seg rundt deg når du reiser deg for å tale til folket. Jeg frykter at du vil reise deg og si noe, og at noen mennesker vil spre ditt utsagn uten å gjengi hva du faktisk sa, eller uten å forstå dets betydning, eller tolke det feilaktig. Vent derfor til du når Medina, for det er utvandringens sted og de profetiske tradisjonenes hjemsted. Der kan du møte de lærde og edle menneskene og fremføre dine tanker med trygghet, slik at de lærde forstår ditt utsagn og plasserer det på dets rette sted.»' Da sa Umar: 'Ved Allah! Hvis Allah vil, skal jeg gjøre dette i den første talen jeg holder for folket i Medina.' Ibn Abbas la til: Vi ankom Medina i slutten av måneden Dhul-Hijja, og da det var fredag, skyndte vi oss til moskeen så snart solen hadde passert sitt høydepunkt. Jeg så Said ibn Zaid ibn Amr ibn Nufail sitte ved hjørnet av prekestolen, og jeg satte meg ved siden av ham slik at kneet mitt rørte ved hans. Etter en kort stund kom Umar ibn al-Khattab ut, og da jeg så ham komme mot oss, sa jeg til Said ibn Zaid ibn Amr ibn Nufail: 'I dag vil Umar si noe han aldri har sagt siden han ble valgt til kalif.' Said benektet mitt utsagn med forbauselse og sa: 'Hva tror du Umar kunne si som han ikke allerede har sagt?' I mellomtiden satte Umar seg på prekestolen, og da muezzinene hadde avsluttet sine rop, reiste han seg. Etter å ha prist og lovet Allah slik Han fortjener, sa han: 'Nå skal jeg si dere noe som Allah har bestemt at jeg skal si. Jeg vet ikke; kanskje varsler det min død. Den som forstår og husker det, la ham fortelle det videre dit hans reisemiddel bærer ham. Men den som frykter at han ikke forstår det, for ham er det forbudt å lyve om meg. Allah sendte Muhammad ﷺ med sannheten og åpenbarte Boken for ham, og blant det Allah åpenbarte var verset om steining. Vi leste det, forsto det og memorerte det. Allahs sendebud ﷺ fullbyrdet straffen gjennom steining, og vi gjorde det samme etter ham. Jeg frykter at når lang tid har gått, vil noen si: «Ved Allah, vi finner intet vers om steining i Allahs Bok», og dermed går de vill ved å forlate en plikt som Allah har åpenbart. Steiningsstraffen i Allahs Bok er en rett overfor den gifte mann eller kvinne som begår hor, dersom bevisførselen er fastslått, eller om graviditet inntreffer, eller om tilståelse skjer. Videre pleide vi å lese blant versene i Allahs Bok: 'Forlat ikke deres fedre, for det er vantro fra deres side å forlate deres fedre', eller 'Det er sannelig vantro fra deres side å forlate deres fedre.' Sannelig, Allahs sendebud ﷺ sa: 'Overdriv ikke i deres ros av meg slik Jesus, Marias sønn, ble rost, men si: Allahs tjener og Hans sendebud.' O folk! Jeg har blitt informert om at en taler blant dere sier: 'Ved Allah, hvis Umar dør, vil jeg gi min troskapsed til si og så.' La ingen innbille seg at troskapseden til Abu Bakr var en hastig handling som lyktes. Sannelig var det slik, men Allah beskyttet folket mot dets ondskap, og det finnes ingen blant dere som har Abu Bakrs egenskaper. Husk at den som gir sin troskapsed til noen uten samråd med muslimene, verken han selv eller den som mottok eden skal følges, av frykt for at begge skal bli drept. Sannelig, da Allah lot Sin profet ﷺ dø, ble vi informert om at Ansar motsatte oss og samlet seg alle i Banu Saidas takhus. Ali og Zubair og de som var med dem motsatte oss også, mens Muhajirun samlet seg hos Abu Bakr. Jeg sa til Abu Bakr: 'O Abu Bakr, la oss gå til våre brødre blant Ansar.' Så vi dro av sted for å oppsøke dem, og da vi nærmet oss, møtte vi to fromme menn blant dem som informerte oss om folkets beslutning. De sa: 'O skare av Muhajirun! Hvor er dere på vei?' Vi svarte: 'Vi ønsker å treffe våre brødre blant Ansar.' De sa til oss: 'Dere bør ikke gå til dem. Avgjør deres sak selv.' Jeg sa: 'Ved Allah, vi skal gå til dem.' Så vi fortsatte til vi nådde dem i Banu Saidas takhus. Se der satt en mann innsvøpt midt iblant dem. Jeg spurte: 'Hvem er denne mannen?' De svarte: 'Det er Sad ibn Ubada.' Jeg spurte: 'Hva feiler ham?' De svarte: 'Han er syk.' Da vi hadde sittet en liten stund, holdt deres taler sitt vitnesbyrd, priste Allah slik Han fortjener og sa deretter: 'Vi er Allahs hjelpere og islams styrke, mens dere, o Muhajirun, er en liten gruppe. En del av deres folk har kommet hit for å forsøke å rykke oss bort fra vårt grunnlag og utelukke oss fra styret.' Da taleren hadde tausnet, ønsket jeg å tale, da jeg hadde forberedt en tale som jeg likte og ville fremføre for Abu Bakr, samtidig som jeg pleide å være forsiktig for ikke å ergre ham. Men da jeg ville tale, sa Abu Bakr: 'Ta det rolig.' Jeg ønsket ikke å gjøre ham sint, så Abu Bakr holdt selv en tale, og han var klokere og mer verdig enn jeg. Ved Allah, han gikk ikke glipp av et eneste ord som jeg likte i min forberedte tale, men sa spontant lignende eller bedre ting, inntil han tausnet og sa: 'Det gode dere har nevnt om dere selv er dere verdige, men denne saken (lederskapet) tilhører kun denne stammen av Quraish, for de er araberne mest edle i herkomst og hjemsted. Jeg er fornøyd med å foreslå en av disse to mennene for dere, så gi deres troskapsed til hvem dere vil.' Deretter tok han min hånd og Abu Ubaida ibn al-Jarrahs hånd, som satt mellom oss. Det eneste jeg mislikte av det han sa var dette forslaget, for ved Allah, å få hodet hugget av som bot for en synd ville være kjærere for meg enn å bli leder for et folk der Abu Bakr finnes, om ikke min sjel ved dødens stund skulle hviske noe til meg som jeg ikke føler nå. Da sa en mann blant Ansar: 'Jeg er søylen som kamelen med skabb gnir seg mot, og jeg er den høye palmen! O Quraish, la det finnes en leder fra oss og en fra dere.' Da oppsto det et stort leven og stemmene hevet seg slik at jeg fryktet alvorlig uenighet. Jeg sa: 'Strekk ut din hånd, o Abu Bakr!' Han strakte ut sin hånd og jeg ga ham min troskapsed. Deretter ga Muhajirun sin troskapsed, og etterpå gjorde Ansar det samme. Vi seiret over Sad ibn Ubada, og en av dem sa: 'Dere har drept Sad ibn Ubada.' Jeg svarte: 'Må Allah drepe Sad ibn Ubada.' Umar la til: 'Ved Allah, foruten den store tragedien (profetens død), fantes ingen større prøvelse enn troskapseden til Abu Bakr. Vi fryktet at hvis vi forlot folket uten at en ed var avgitt, ville de gi sin troskapsed til en av sine egne menn etter oss. I så fall ville vi enten ha gitt vårt samtykke til noe vi ikke ønsket, eller motsatt oss dem og forårsaket stor uorden. Derfor, den som gir sin troskapsed til noen uten samråd med muslimene, verken han eller den som mottok eden skal følges, av frykt for at begge skal bli drept.'
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Umar understreker betydningen av grundige konsultasjoner ved valg av ledere.
Umar holdt denne talen i Medina etter sin siste hajj, som følge av en uttalelse om en framtidig troskapsed, og for å forklare hendelsene rundt valget av Abu Bakr etter Profeten ﷺs bortgang.
En troskapsed og anerkjennelse av lederskapet.
Rådgivning der de berørte drøfter en sak i fellesskap.
Grensene og straffene som Allah har fastsatt, og som under bestemte vilkår håndheves av en kompetent myndighet.
Klassiske lærde trekker fram betydningen av konsultasjon og av å forebygge splittelse når en leder skal velges. Umar beskriver den første bay'a til Abu Bakr som en ekstraordinær og presserende situasjon, og advarer mot at en troskapsed uten konsultasjon med muslimene blir et eksempel på en egenrådig maktoverdragelse. Avsnittet om rajm drøftes av lærde i forbindelse med den overleverte resitasjonens juridiske status og vilkårene for anvendelse. Slike straffer er ikke noe enkeltpersoner kan håndheve; de hører inn under en kompetent islamsk myndighet og omfattes av bevisregler.
- Be om råd fra kyndige og berørte personer før du handler i viktige saker som angår fellesskapet.
- Del sensitive uttalelser først når du har forstått dem godt og kan gjengi sammenhengen.
- Overlat aldri håndheving av juridiske straffer til selvtekt; slike saker krever en kompetent myndighet og strenge bevisregler.
Denne overleveringen fra samme rekke handler også om Umars redegjørelse for bay'a og hendelsene etter Profeten ﷺs bortgang.
Sahih al-Bukhari · #6829 (Sahih)Denne Sahih-overleveringen gjengir hovedinnholdet i Umars tale og underbygger den historiske konteksten for advarselen hans.
Sahih al-Bukhari · #6831 (Sahih)Denne overleveringen fra boken om hudud er relevant for de juridiske temaene som tas opp i Umars tale.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.