Sahih al-Bukhari, hadith 2661
Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overleveringen
حَدَّثَنَا أَبُو الرَّبِيعِ، سُلَيْمَانُ بْنُ دَاوُدَ وَأَفْهَمَنِي بَعْضَهُ أَحْمَدُ حَدَّثَنَا فُلَيْحُ بْنُ سُلَيْمَانَ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ الزُّهْرِيِّ، عَنْ عُرْوَةَ بْنِ الزُّبَيْرِ، وَسَعِيدِ بْنِ الْمُسَيَّبِ، وَعَلْقَمَةَ بْنِ وَقَّاصٍ اللَّيْثِيِّ، وَعُبَيْدِ اللَّهِ بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عُتْبَةَ، عَنْ عَائِشَةَ ـ رضى الله عنها ـ زَوْجِ النَّبِيِّ صلى الله عليه وسلم حِينَ قَالَ لَهَا أَهْلُ الإِفْكِ مَا قَالُوا، فَبَرَّأَهَا اللَّهُ مِنْهُ، قَالَ الزُّهْرِيُّ، وَكُلُّهُمْ حَدَّثَنِي طَائِفَةً مِنْ حَدِيثِهَا وَبَعْضُهُمْ أَوْعَى مِنْ بَعْضٍ، وَأَثْبَتُ لَهُ اقْتِصَاصًا، وَقَدْ وَعَيْتُ عَنْ كُلِّ وَاحِدٍ مِنْهُمُ الْحَدِيثَ الَّذِي حَدَّثَنِي عَنْ عَائِشَةَ، وَبَعْضُ حَدِيثِهِمْ يُصَدِّقُ بَعْضًا. زَعَمُوا أَنَّ عَائِشَةَ قَالَتْ كَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا أَرَادَ أَنْ يَخْرُجَ سَفَرًا أَقْرَعَ بَيْنَ أَزْوَاجِهِ، فَأَيَّتُهُنَّ خَرَجَ سَهْمُهَا خَرَجَ بِهَا مَعَهُ، فَأَقْرَعَ بَيْنَنَا فِي غَزَاةٍ غَزَاهَا فَخَرَجَ سَهْمِي، فَخَرَجْتُ مَعَهُ بَعْدَ مَا أُنْزِلَ الْحِجَابُ، فَأَنَا أُحْمَلُ فِي هَوْدَجٍ وَأُنْزَلُ فِيهِ، فَسِرْنَا حَتَّى إِذَا فَرَغَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مِنْ غَزْوَتِهِ تِلْكَ، وَقَفَلَ وَدَنَوْنَا مِنَ الْمَدِينَةِ، آذَنَ لَيْلَةً بِالرَّحِيلِ، فَقُمْتُ حِينَ آذَنُوا بِالرَّحِيلِ، فَمَشَيْتُ حَتَّى جَاوَزْتُ الْجَيْشَ، فَلَمَّا قَضَيْتُ شَأْنِي أَقْبَلْتُ إِلَى الرَّحْلِ، فَلَمَسْتُ صَدْرِي، فَإِذَا عِقْدٌ لِي مِنْ جَزْعِ أَظْفَارٍ قَدِ انْقَطَعَ، فَرَجَعْتُ فَالْتَمَسْتُ عِقْدِي، فَحَبَسَنِي ابْتِغَاؤُهُ، فَأَقْبَلَ الَّذِينَ يَرْحَلُونَ لِي، فَاحْتَمَلُوا هَوْدَجِي فَرَحَلُوهُ عَلَى بَعِيرِي الَّذِي كُنْتُ أَرْكَبُ، وَهُمْ يَحْسِبُونَ أَنِّي فِيهِ، وَكَانَ النِّسَاءُ إِذْ ذَاكَ خِفَافًا لَمْ يَثْقُلْنَ وَلَمْ يَغْشَهُنَّ اللَّحْمُ، وَإِنَّمَا يَأْكُلْنَ الْعُلْقَةَ مِنَ الطَّعَامِ، فَلَمْ يَسْتَنْكِرِ الْقَوْمُ حِينَ رَفَعُوهُ ثِقَلَ الْهَوْدَجِ فَاحْتَمَلُوهُ وَكُنْتُ جَارِيَةً حَدِيثَةَ السِّنِّ، فَبَعَثُوا الْجَمَلَ وَسَارُوا، فَوَجَدْتُ عِقْدِي بَعْدَ مَا اسْتَمَرَّ الْجَيْشُ، فَجِئْتُ مَنْزِلَهُمْ وَلَيْسَ فِيهِ أَحَدٌ، فَأَمَمْتُ مَنْزِلِي الَّذِي كُنْتُ بِهِ فَظَنَنْتُ أَنَّهُمْ سَيَفْقِدُونِي فَيَرْجِعُونَ إِلَىَّ، فَبَيْنَا أَنَا جَالِسَةٌ غَلَبَتْنِي عَيْنَاىَ فَنِمْتُ، وَكَانَ صَفْوَانُ بْنُ الْمُعَطَّلِ السُّلَمِيُّ ثُمَّ الذَّكْوَانِيُّ مِنْ وَرَاءِ الْجَيْشِ، فَأَصْبَحَ عِنْدَ مَنْزِلِي فَرَأَى سَوَادَ إِنْسَانٍ نَائِمٍ فَأَتَانِي، وَكَانَ يَرَانِي قَبْلَ الْحِجَابِ فَاسْتَيْقَظْتُ بِاسْتِرْجَاعِهِ حِينَ أَنَاخَ رَاحِلَتَهُ، فَوَطِئَ يَدَهَا فَرَكِبْتُهَا فَانْطَلَقَ يَقُودُ بِي الرَّاحِلَةَ، حَتَّى أَتَيْنَا الْجَيْشَ بَعْدَ مَا نَزَلُوا مُعَرِّسِينَ فِي نَحْرِ الظَّهِيرَةِ، فَهَلَكَ مَنْ هَلَكَ، وَكَانَ الَّذِي تَوَلَّى الإِفْكَ عَبْدُ اللَّهِ بْنُ أُبَىٍّ ابْنُ سَلُولَ، فَقَدِمْنَا الْمَدِينَةَ فَاشْتَكَيْتُ بِهَا شَهْرًا، يُفِيضُونَ مِنْ قَوْلِ أَصْحَابِ الإِفْكِ، وَيَرِيبُنِي فِي وَجَعِي أَنِّي لاَ أَرَى مِنَ النَّبِيِّ صلى الله عليه وسلم اللُّطْفَ الَّذِي كُنْتُ أَرَى مِنْهُ حِينَ أَمْرَضُ، إِنَّمَا يَدْخُلُ فَيُسَلِّمُ ثُمَّ يَقُولُ " كَيْفَ تِيكُمْ ". لاَ أَشْعُرُ بِشَىْءٍ مِنْ ذَلِكَ حَتَّى نَقَهْتُ، فَخَرَجْتُ أَنَا وَأُمُّ مِسْطَحٍ قِبَلَ الْمَنَاصِعِ مُتَبَرَّزُنَا، لاَ نَخْرُجُ إِلاَّ لَيْلاً إِلَى لَيْلٍ، وَذَلِكَ قَبْلَ أَنْ نَتَّخِذَ الْكُنُفَ قَرِيبًا مِنْ بُيُوتِنَا، وَأَمْرُنَا أَمْرُ الْعَرَبِ الأُوَلِ فِي الْبَرِّيَّةِ أَوْ فِي التَّنَزُّهِ، فَأَقْبَلْتُ أَنَا وَأُمُّ مِسْطَحٍ بِنْتُ أَبِي رُهْمٍ نَمْشِي، فَعَثُرَتْ فِي مِرْطِهَا فَقَالَتْ تَعِسَ مِسْطَحٌ، فَقُلْتُ لَهَا بِئْسَ مَا قُلْتِ، أَتَسُبِّينَ رَجُلاً شَهِدَ بَدْرًا فَقَالَتْ يَا هَنْتَاهْ أَلَمْ تَسْمَعِي مَا قَالُوا فَأَخْبَرَتْنِي بِقَوْلِ أَهْلِ الإِفْكِ، فَازْدَدْتُ مَرَضًا إِلَى مَرَضِي، فَلَمَّا رَجَعْتُ إِلَى بَيْتِي دَخَلَ عَلَىَّ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَسَلَّمَ فَقَالَ " كَيْفَ تِيكُمْ ". فَقُلْتُ ائْذَنْ لِي إِلَى أَبَوَىَّ. قَالَتْ وَأَنَا حِينَئِذٍ أُرِيدُ أَنْ أَسْتَيْقِنَ الْخَبَرَ مِنْ قِبَلِهِمَا، فَأَذِنَ لِي رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَأَتَيْتُ أَبَوَىَّ فَقُلْتُ لأُمِّي مَا يَتَحَدَّثُ بِهِ النَّاسُ فَقَالَتْ يَا بُنَيَّةُ هَوِّنِي عَلَى نَفْسِكِ الشَّأْنَ، فَوَاللَّهِ لَقَلَّمَا كَانَتِ امْرَأَةٌ قَطُّ وَضِيئَةٌ عِنْدَ رَجُلٍ يُحِبُّهَا وَلَهَا ضَرَائِرُ إِلاَّ أَكْثَرْنَ عَلَيْهَا. فَقُلْتُ سُبْحَانَ اللَّهِ وَلَقَدْ يَتَحَدَّثُ النَّاسُ بِهَذَا قَالَتْ فَبِتُّ تِلْكَ اللَّيْلَةَ حَتَّى أَصْبَحْتُ لاَ يَرْقَأُ لِي دَمْعٌ وَلاَ أَكْتَحِلُ بِنَوْمٍ، ثُمَّ أَصْبَحْتُ فَدَعَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَلِيَّ بْنَ أَبِي طَالِبٍ وَأُسَامَةَ بْنَ زَيْدٍ حِينَ اسْتَلْبَثَ الْوَحْىُ، يَسْتَشِيرُهُمَا فِي فِرَاقِ أَهْلِهِ، فَأَمَّا أُسَامَةُ فَأَشَارَ عَلَيْهِ بِالَّذِي يَعْلَمُ فِي نَفْسِهِ مِنَ الْوُدِّ لَهُمْ، فَقَالَ أُسَامَةُ أَهْلُكَ يَا رَسُولَ اللَّهِ وَلاَ نَعْلَمُ وَاللَّهِ إِلاَّ خَيْرًا، وَأَمَّا عَلِيُّ بْنُ أَبِي طَالِبٍ فَقَالَ يَا رَسُولَ اللَّهِ لَمْ يُضَيِّقِ اللَّهُ عَلَيْكَ وَالنِّسَاءُ سِوَاهَا كَثِيرٌ، وَسَلِ الْجَارِيَةَ تَصْدُقْكَ. فَدَعَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بَرِيرَةَ فَقَالَ " يَا بَرِيرَةُ هَلْ رَأَيْتِ فِيهَا شَيْئًا يَرِيبُكِ ". فَقَالَتْ بَرِيرَةُ لاَ وَالَّذِي بَعَثَكَ بِالْحَقِّ، إِنْ رَأَيْتُ مِنْهَا أَمْرًا أَغْمِصُهُ عَلَيْهَا أَكْثَرَ مِنْ أَنَّهَا جَارِيَةٌ حَدِيثَةُ السِّنِّ تَنَامُ عَنِ الْعَجِينَ فَتَأْتِي الدَّاجِنُ فَتَأْكُلُهُ. فَقَامَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مِنْ يَوْمِهِ، فَاسْتَعْذَرَ مِنْ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ أُبَىٍّ ابْنِ سَلُولَ فَقَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " مَنْ يَعْذِرُنِي مِنْ رَجُلٍ بَلَغَنِي أَذَاهُ فِي أَهْلِي، فَوَاللَّهِ مَا عَلِمْتُ عَلَى أَهْلِي إِلاَّ خَيْرًا، وَقَدْ ذَكَرُوا رَجُلاً مَا عَلِمْتُ عَلَيْهِ إِلاَّ خَيْرًا، وَمَا كَانَ يَدْخُلُ عَلَى أَهْلِي إِلاَّ مَعِي ". فَقَامَ سَعْدُ بْنُ مُعَاذٍ فَقَالَ يَا رَسُولَ اللَّهِ أَنَا وَاللَّهِ أَعْذِرُكَ مِنْهُ، إِنْ كَانَ مِنَ الأَوْسِ ضَرَبْنَا عُنُقَهُ، وَإِنْ كَانَ مِنْ إِخْوَانِنَا مِنَ الْخَزْرَجِ أَمَرْتَنَا فَفَعَلْنَا فِيهِ أَمْرَكَ. فَقَامَ سَعْدُ بْنُ عُبَادَةَ وَهُوَ سَيِّدُ الْخَزْرَجِ، وَكَانَ قَبْلَ ذَلِكَ رَجُلاً صَالِحًا وَلَكِنِ احْتَمَلَتْهُ الْحَمِيَّةُ فَقَالَ كَذَبْتَ لَعَمْرُ اللَّهِ، لاَ تَقْتُلُهُ وَلاَ تَقْدِرُ عَلَى ذَلِكَ، فَقَامَ أُسَيْدُ بْنُ الْحُضَيْرِ فَقَالَ كَذَبْتَ لَعَمْرُ اللَّهِ، وَاللَّهِ لَنَقْتُلَنَّهُ، فَإِنَّكَ مُنَافِقٌ تُجَادِلُ عَنِ الْمُنَافِقِينَ. فَثَارَ الْحَيَّانِ الأَوْسُ وَالْخَزْرَجُ حَتَّى هَمُّوا، وَرَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَلَى الْمِنْبَرِ فَنَزَلَ فَخَفَّضَهُمْ حَتَّى سَكَتُوا وَسَكَتَ، وَبَكَيْتُ يَوْمِي لاَ يَرْقَأُ لِي دَمْعٌ وَلاَ أَكْتَحِلُ بِنَوْمٍ، فَأَصْبَحَ عِنْدِي أَبَوَاىَ، قَدْ بَكَيْتُ لَيْلَتَيْنِ وَيَوْمًا حَتَّى أَظُنُّ أَنَّ الْبُكَاءَ فَالِقٌ كَبِدِي ـ قَالَتْ ـ فَبَيْنَا هُمَا جَالِسَانِ عِنْدِي وَأَنَا أَبْكِي إِذِ اسْتَأْذَنَتِ امْرَأَةٌ مِنَ الأَنْصَارِ فَأَذِنْتُ لَهَا، فَجَلَسَتْ تَبْكِي مَعِي، فَبَيْنَا نَحْنُ كَذَلِكَ إِذْ دَخَلَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَجَلَسَ، وَلَمْ يَجْلِسْ عِنْدِي مِنْ يَوْمِ قِيلَ فِيَّ مَا قِيلَ قَبْلَهَا، وَقَدْ مَكُثَ شَهْرًا لاَ يُوحَى إِلَيْهِ فِي شَأْنِي شَىْءٌ ـ قَالَتْ ـ فَتَشَهَّدَ ثُمَّ قَالَ " يَا عَائِشَةُ فَإِنَّهُ بَلَغَنِي عَنْكِ كَذَا وَكَذَا، فَإِنْ كُنْتِ بَرِيئَةً فَسَيُبَرِّئُكِ اللَّهُ، وَإِنْ كُنْتِ أَلْمَمْتِ فَاسْتَغْفِرِي اللَّهَ وَتُوبِي إِلَيْهِ، فَإِنَّ الْعَبْدَ إِذَا اعْتَرَفَ بِذَنْبِهِ ثُمَّ تَابَ تَابَ اللَّهُ عَلَيْهِ ". فَلَمَّا قَضَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مَقَالَتَهُ قَلَصَ دَمْعِي حَتَّى مَا أُحِسُّ مِنْهُ قَطْرَةً وَقُلْتُ لأَبِي أَجِبْ عَنِّي رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. قَالَ وَاللَّهِ مَا أَدْرِي مَا أَقُولُ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. فَقُلْتُ لأُمِّي أَجِيبِي عَنِّي رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِيمَا قَالَ. قَالَتْ وَاللَّهِ مَا أَدْرِي مَا أَقُولُ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. قَالَتْ وَأَنَا جَارِيَةٌ حَدِيثَةُ السِّنِّ لاَ أَقْرَأُ كَثِيرًا مِنَ الْقُرْآنِ فَقُلْتُ إِنِّي وَاللَّهِ لَقَدْ عَلِمْتُ أَنَّكُمْ سَمِعْتُمْ مَا يَتَحَدَّثُ بِهِ النَّاسُ، وَوَقَرَ فِي أَنْفُسِكُمْ وَصَدَّقْتُمْ بِهِ، وَلَئِنْ قُلْتُ لَكُمْ إِنِّي بَرِيئَةٌ. وَاللَّهُ يَعْلَمُ إِنِّي لَبَرِيئَةٌ لاَ تُصَدِّقُونِي بِذَلِكَ، وَلَئِنِ اعْتَرَفْتُ لَكُمْ بِأَمْرٍ، وَاللَّهُ يَعْلَمُ أَنِّي بَرِيئَةٌ لَتُصَدِّقُنِّي وَاللَّهِ مَا أَجِدُ لِي وَلَكُمْ مَثَلاً إِلاَّ أَبَا يُوسُفَ إِذْ قَالَ {فَصَبْرٌ جَمِيلٌ وَاللَّهُ الْمُسْتَعَانُ عَلَى مَا تَصِفُونَ} ثُمَّ تَحَوَّلْتُ عَلَى فِرَاشِي، وَأَنَا أَرْجُو أَنْ يُبَرِّئَنِي اللَّهُ، وَلَكِنْ وَاللَّهِ مَا ظَنَنْتُ أَنْ يُنْزِلَ فِي شَأْنِي وَحْيًا، وَلأَنَا أَحْقَرُ فِي نَفْسِي مِنْ أَنْ يُتَكَلَّمَ بِالْقُرْآنِ فِي أَمْرِي، وَلَكِنِّي كُنْتُ أَرْجُو أَنْ يَرَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي النَّوْمِ رُؤْيَا يُبَرِّئُنِي اللَّهُ، فَوَاللَّهِ مَا رَامَ مَجْلِسَهُ وَلاَ خَرَجَ أَحَدٌ مِنْ أَهْلِ الْبَيْتِ حَتَّى أُنْزِلَ عَلَيْهِ، فَأَخَذَهُ مَا كَانَ يَأْخُذُهُ مِنَ الْبُرَحَاءِ، حَتَّى إِنَّهُ لَيَتَحَدَّرُ مِنْهُ مِثْلُ الْجُمَانِ مِنَ الْعَرَقِ فِي يَوْمٍ شَاتٍ، فَلَمَّا سُرِّيَ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَهُوَ يَضْحَكُ، فَكَانَ أَوَّلَ كَلِمَةٍ تَكَلَّمَ بِهَا أَنْ قَالَ لِي " يَا عَائِشَةُ، احْمَدِي اللَّهَ فَقَدْ بَرَّأَكِ اللَّهُ ". فَقَالَتْ لِي أُمِّي قُومِي إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. فَقُلْتُ لاَ وَاللَّهِ، لاَ أَقُومُ إِلَيْهِ، وَلاَ أَحْمَدُ إِلاَّ اللَّهَ فَأَنْزَلَ اللَّهُ تَعَالَى {إِنَّ الَّذِينَ جَاءُوا بِالإِفْكِ عُصْبَةٌ مِنْكُمْ} الآيَاتِ، فَلَمَّا أَنْزَلَ اللَّهُ هَذَا فِي بَرَاءَتِي قَالَ أَبُو بَكْرٍ الصِّدِّيقُ ـ رضى الله عنه ـ وَكَانَ يُنْفِقُ عَلَى مِسْطَحِ بْنِ أُثَاثَةَ لِقَرَابَتِهِ مِنْهُ وَاللَّهِ لاَ أُنْفِقُ عَلَى مِسْطَحٍ شَيْئًا أَبَدًا بَعْدَ مَا قَالَ لِعَائِشَةَ. فَأَنْزَلَ اللَّهُ تَعَالَى {وَلاَ يَأْتَلِ أُولُو الْفَضْلِ مِنْكُمْ وَالسَّعَةِ} إِلَى قَوْلِهِ {غَفُورٌ رَحِيمٌ} فَقَالَ أَبُو بَكْرٍ بَلَى، وَاللَّهِ إِنِّي لأُحِبُّ أَنْ يَغْفِرَ اللَّهُ لِي، فَرَجَعَ إِلَى مِسْطَحٍ الَّذِي كَانَ يُجْرِي عَلَيْهِ. وَكَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَسْأَلُ زَيْنَبَ بِنْتَ جَحْشٍ عَنْ أَمْرِي، فَقَالَ " يَا زَيْنَبُ، مَا عَلِمْتِ مَا رَأَيْتِ ". فَقَالَتْ يَا رَسُولَ اللَّهِ، أَحْمِي سَمْعِي وَبَصَرِي، وَاللَّهِ مَا عَلِمْتُ عَلَيْهَا إِلاَّ خَيْرًا، قَالَتْ وَهْىَ الَّتِي كَانَتْ تُسَامِينِي، فَعَصَمَهَا اللَّهُ بِالْوَرَعِ. قَالَ وَحَدَّثَنَا فُلَيْحٌ، عَنْ هِشَامِ بْنِ عُرْوَةَ، عَنْ عُرْوَةَ، عَنْ عَائِشَةَ، وَعَبْدِ اللَّهِ بْنِ الزُّبَيْرِ، مِثْلَهُ. قَالَ وَحَدَّثَنَا فُلَيْحٌ، عَنْ رَبِيعَةَ بْنِ أَبِي عَبْدِ الرَّحْمَنِ، وَيَحْيَى بْنِ سَعِيدٍ، عَنِ الْقَاسِمِ بْنِ مُحَمَّدِ بْنِ أَبِي بَكْرٍ، مِثْلَهُ.
Fortalt Aisha:(profetens kone)
"Hver gang Allahs Sendebud (ﷺ) hadde til hensikt å dra på reise, ville han trekke lodd blant sine koner og tok med seg den som lot lotten falle på. Under en av hans krigere, trakk han lodd blant oss, og loten falt på meg, og jeg dro med ham etter at Allah hadde bestemt at kvinner skulle bruke slør. Jeg ble båret i en Howdah (på kamelen) og steg av mens jeg fortsatt var i den. Når Allahs Sendebud (ﷺ) var ferdig med sin krig og vendte hjem, og vi nærmet oss Medina, befalte Allahs Sendebud (ﷺ) oss å reise om natten. Når avreiseordren ble gitt, gikk jeg til jeg var forbi hæren for å svare på naturens kall. Etter å ha fullført, vendte jeg tilbake (til leiren) for å dra av sted (med de andre) og innså plutselig at min halskjede over brystet mitt var borte. Så jeg vendte tilbake for å lete etter den og ble forsinket på grunn av det. Folkene som pleide å bære meg på kamelen, kom til min Howdah og la den på bakkene av kamelen, og trodde at jeg var i den, for på den tiden var kvinner lette i vekt, tynne og magre, og spiste ikke mye. Så, de følte ikke forskjellen i vekten av Howdah-en da de løftet den, og de la den over kamelen. På den tiden var jeg en ung dame. De satte kamelen i bevegelse og fortsatte videre. Jeg fant halskjedet mitt etter at hæren hadde dratt, og kom til leiren deres for å finne ingen. Så jeg gikk til stedet hvor jeg pleide å oppholde meg, og tenkte at de ville oppdage mitt fravær og komme tilbake i min søken. Mens jeg var i den tilstanden, følte jeg meg søvnig og sov. Safwan bin Mu'attal As-Sulami Adh-Dhakwani var bak hæren og nådde mitt bosted om morgenen. Når han så en sovende person, kom han til meg, og han pleide å se meg før sløret. Så jeg reiste meg da jeg hørte ham si, "Inna lil-lah-wa inn a ilaihi rajiun (Vi er for Allah, og vi skal vende tilbake til Ham)." Han fikk kamelen til å knele. Han steg av kamelen, og la benet sitt på frontbena av kamelen, og deretter red jeg og satte meg over den. Safwan satte ut på å gå, ledende kamelen med tauet til vi nådde hæren som hadde stanset for å hvile ved middagstid. Så den som var ment for ødeleggelse, falt i ødeleggelse, (noen anklaget meg falskt) og lederen av de falske anklagerne var `Abdullah bin Ubai bin Salul. Etter det vendte vi tilbake til Medina, og jeg ble syk i en måned mens folk spredte de forfalskede uttalelsene fra de falske anklagerne. Jeg følte under min sykdom som om jeg ikke mottok den vanlige vennligheten fra Prophet (ﷺ) som jeg pleide å motta fra ham da jeg ble syk. Men han kom, hilste og sa, 'Hvordan er den (jenta)?' Jeg visste ingenting om hva som foregikk før jeg ble frisk igjen og gikk ut med Um Mistah til Manasi hvor vi pleide å svare på naturens kall, og vi gikk ikke for å svare på naturens kall unntatt fra natt til natt, og det var før vi hadde toaletter nær våre hus. Og denne vanen vår var lik den gamle 'Arabs' i det åpne landet (eller borte fra hus). Så. Jeg og Um Mistah bint Ruhm gikk ut og gikk. Um Mistah snublet på grunn av sin lange kjole, og på det sa hun, 'La Mistah bli ødelagt.' Jeg sa, 'Du sier et dårlig ord. Hvorfor fornærmer du en mann som deltok i (slaget ved) Badr?' Hun sa, 'O Hanata (deg) hørte du ikke hva de sa?' Så fortalte hun meg ryktene om de falske anklagerne. Min sykdom ble forverret, og da jeg kom hjem, kom Allahs Sendebud (ﷺ) til meg, og etter å ha hilset, sa han, 'Hvordan er den (jenta)?' Jeg ba ham om å få lov til å dra til mine foreldre. Jeg ville da være sikker på nyheten gjennom dem. Allahs Sendebud (ﷺ) tillot meg, og jeg dro til mine foreldre og spurte min mor, 'Hva snakker folk om?' Hun sa, 'O min datter! Ikke bekymre deg mye om dette. Ved Allah, det er aldri en sjarmerende kvinne elsket av sin mann som har andre koner, men kvinnene vil forgjeves lage falske nyheter om henne.' Jeg sa, 'Hellige være Allah! Snakker folk virkelig om dette?' Den natten gråt jeg og kunne ikke sove før morgenen. Om morgenen kalte Allahs Sendebud (ﷺ) `Ali bin Abu Talib og Usama bin Zaid da han så at den guddommelige åpenbaringen var forsinket, for å konsultere dem om å skille seg fra sin kone (dvs. `Aisha). Usama bin Zaid sa hva han visste om sin kones gode rykte og la til, 'O Allahs Sendebud (ﷺ)! Behold din kone, for ved Allah, vi vet ingenting om henne annet enn godt.' `Ali bin Abu Talib sa, 'O Allahs Sendebud (ﷺ)! Allah har ikke pålagt deg restriksjoner, og det finnes mange kvinner annet enn henne, men du kan spørre tjenestepiken som vil fortelle deg sannheten.' På det kalte Allahs Sendebud (ﷺ) på Barirah og sa, 'O Barirah. Har du noen gang sett noe som vekket dine mistanker om henne?' Barirah sa, 'Nei, ved Allah som har sendt deg med sannheten, jeg har aldri sett noe feil ved henne unntatt at hun er en jente av umoden alder, som noen ganger sover og lar deigen bli igjen til geitene å spise.' På den dagen steg Allahs Sendebud (ﷺ) opp på prekestolen og ba noen støtte ham i å straffe `Abdullah bin Ubai bin Salul. Allahs Apostel sa, 'Hvem vil støtte meg i å straffe den personen (`Abdullah bin Ubai bin Salul) som har skadet meg ved å baktale ryktet om min familie? Ved Allah, jeg vet ingenting om min familie annet enn godt, og de har anklaget en person om hvem jeg vet ingenting annet enn godt, og han har aldri gått inn i mitt hus unntatt i mitt selskap.' Sa`d bin Mu`adh reiste seg og sa, 'O Allahs Sendebud (ﷺ)! Ved Allah, jeg vil avlaste deg fra ham. Hvis den mannen er fra stammen av Aus, vil vi kutte hodet hans, og hvis han er fra våre brødre, Khazraj, så befal oss, og vi vil oppfylle ditt bud.' På det reiste Sa`d bin 'Ubada, lederen av Khazraj, og før denne hendelsen, hadde han vært en from mann, motivert av sin iver for sin stamme og sa, 'Ved Allah, du har løgnet; du kan ikke drepe ham, og du vil aldri kunne drepe ham.' På det reiste Usaid bin Al-Hudair seg og sa (til Sa`d bin 'Ubada), 'Ved Allah! du er en løgner. Ved Allah, vi vil drepe ham; og du er en hykler, som forsvarer hyklerne.' På dette ble de to stammene, Aus og Khazraj, opprørte og var i ferd med å kjempe mot hverandre, mens Allahs Sendebud (ﷺ) sto på prekestolen. Han steg ned og roet dem ned til de ble stille, og han holdt seg stille. På den dagen gråt jeg så mye at verken tårene mine stoppet eller jeg kunne sove. Om morgenen var mine foreldre med meg, og jeg hadde grått i to netter og en dag, til jeg trodde at leveren min skulle sprenge av gråt. Mens de satt med meg og jeg gråt, ba en ansar-kvinne om tillatelse til å komme inn, og jeg lot henne komme inn. Hun satte seg og begynte å gråte med meg. Mens vi var i denne tilstanden, kom Allahs Sendebud (ﷺ) og satte seg, og han hadde aldri sittet med meg siden de forfalskede anklagene. Ingen åpenbaring angående min sak kom til ham før en måned. Han reciterte Tashah-hud (dvs. Ingen har rett til å bli tilbedt unntatt Allah og Muhammad er Hans Sendebud) og sa deretter, 'O `Aisha! Jeg har fått vite noe om deg; hvis du er uskyldig, vil Allah snart åpenbare din uskyld, og hvis du har begått en synd, så omvend deg til Allah og be Ham om tilgivelse, for når en person bekjenner sin synd og ber Allah om tilgivelse, aksepterer Allah hans omvendelse.' Når Allahs Sendebud (ﷺ) hadde fullført sin tale, opphørte tårene mine helt, og det var ikke igjen en eneste dråpe. Jeg ba min far om å svare Allahs Sendebud (ﷺ) på mine vegne. Min far sa, 'Ved Allah, jeg vet ikke hva jeg skal si til Allahs Sendebud (ﷺ).' Jeg sa til min mor, 'Snakk med Allahs Sendebud (ﷺ) på mine vegne.' Hun sa, 'Ved Allah, jeg vet ikke hva jeg skal si til Allahs Sendebud. Jeg var en ung jente og hadde ikke mye kunnskap om Koranen. Jeg sa, 'Jeg vet, ved Allah, at du har hørt hva folk sier, og det har blitt plantet i dine sinn, og du har tatt det som sannhet. Nå, hvis jeg fortalte deg at jeg er uskyldig og Allah vet at jeg er uskyldig, ville du ikke tro meg, og hvis jeg bekjente deg falskt at jeg er skyldig, og Allah vet at jeg er uskyldig, ville du tro meg. Ved Allah, jeg sammenligner ikke min situasjon med deg unntatt med situasjonen til Josef's far (dvs. Jakob) som sa, 'Så (for meg) er tålmodighet mest passende mot det dere påstår, og det er Allah (Alene) som kan søkes om hjelp.' Så vendte jeg meg bort fra den andre siden av sengen min i håp om at Allah skulle bevise min uskyld. Ved Allah, jeg trodde aldri at Allah ville åpenbare guddommelig inspirasjon i min sak, da jeg anså meg selv som for underlegen til å bli nevnt i Den Hellige Koran. Jeg hadde håpet at Allahs Sendebud (ﷺ) kunne ha en drøm der Allah ville bevise min uskyld. Ved Allah, Allahs Apostel hadde ikke stått opp, og ingen hadde forlatt huset før den guddommelige inspirasjonen kom til Allahs Apostel. Så overtok ham den samme tilstand som vanlig når han ble inspirert guddommelig. Han svettet så mye at svettedråpene falt som perler, selv om det var en kald vinterdag. Når denne tilstanden til Allahs Sendebud (ﷺ) var over, smilte han, og det første han sa var, `Aisha! Takk til Allah, for Allah har erklært din uskyld.' Min mor ba meg gå til Allahs Sendebud (ﷺ). Jeg svarte, 'Ved Allah, jeg vil ikke gå til ham og vil ikke takke annet enn Allah.' Så åpenbarte Allah: "Sannelig! De som spredte sladderen er en bande blant dere ..." (24.11) Når Allah erklærte min uskyld, sa Abu Bakr, som pleide å forsørge Mistah bin Uthatha fordi han var hans slektning, 'Ved Allah, jeg vil aldri forsørge Mistah med noe på grunn av det han sa om Aisha.' Men Allah åpenbarte senere: -- "Og la ikke de som er gode og rike blant dere sverge å ikke hjelpe sine slektninger, de som er i nød og de som forlot sine hjem i Allahs sak. La dem tilgi og se bort fra. Vil dere ikke at Allah skal tilgi dere? Sannelig! Allah er Ofte Tilgivende, Mest Barmhjertig." (24.22) Etter det sa Abu Bakr, 'Ja! Ved Allah! Jeg liker at Allah skal tilgi meg,' og begynte å hjelpe Mistah igjen, slik han gjorde før. Allahs Sendebud (ﷺ) spurte også Zainab bint Jahsh (dvs. profetens kone) om meg og sa, 'Hva vet du, og hva så du?' Hun svarte, 'O Allahs Sendebud (ﷺ)! Jeg nøler med å hevde å ha hørt eller sett noe jeg ikke har hørt eller sett. Ved Allah, jeg vet ingenting unntatt godt om Aisha.' Aisha la ytterligere til, 'Zainab konkurrerte med meg (i skjønnhet og kjærlighet fra Profeten), men Allah beskyttet henne (mot å være ondsinnet), for hun hadde fromhet.'
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Allah frikjente Aisha fra baktalelse og beskyttet hennes ære.
Hadithen beskriver baktalelsessaken rundt Aisha etter en reise med Profeten ﷺ. Koranversene 24:11–20 erklærte henne uskyldig; vers 24:22 oppfordret Abu Bakr til å støtte Mistah igjen og tilgi ham.
En alvorlig, oppdiktet anklage eller baktalelse.
En rettferdig måte å avgjøre hvilken av Profetens ﷺ koner som skulle følge ham på reisen.
Å vise oppriktig anger, be Allah om tilgivelse og vende seg bort fra synden.
Klassiske lærde understreker at ære og kyskhet ikke må krenkes av ubekreftede rykter. Koranens behandling av baktalelsessaken fremhever plikten til å undersøke anklager nøye og ikke spre baktalelse videre. De peker også på Abu Bakrs tilgivelse og gjenopptatte støtte til Mistah som et eksempel på edelmodighet. Loddtrekningen mellom konene regnes som en rettferdig måte å velge en reisefølge på.
- Ikke spre en anklage før du har undersøkt fakta nøye.
- Hvis noen krenker din ære, søk støtte hos pålitelige mennesker og reager uten å la saken eskalere ytterligere.
- Vurder å tilgi og gjenoppta støtten når noen viser anger, i håp om Allahs tilgivelse.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.