Kamp for Allahs sak · Sahih al-Bukhari

Sahih al-Bukhari, hadith 2941

Overlevert av Abdullah ibn Abbas. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.

Sahih (pålitelig)Bok: Kamp for Allahs sak
صحيح البخاري
Hvem fortalte den?

Fra al‑Bukhari tilbake til Profeten ﷺ

Sahih (pålitelig)
  1. 1Ibrahim ibn Hamzafortalte den til al‑Bukhariإِبْرَاهِيمُ بْنُ حَمْزَةَ
  2. 2Ibrahim ibn Sa'dإِبْرَاهِيمُ بْنُ سَعْدٍ
  3. 3Salih ibn Kaysanصَالِحِ بْنِ كَيْسَانَ
  4. 4Ibn Shihabابْنِ شِهَابٍ
  5. 5Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utbaعُبَيْدِ اللَّهِ بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عُتْبَةَ
  6. 6Abdullah ibn Abbasعَبْدِ اللَّهِ بْنِ عَبَّاسٍ
  7. 7Allahs sendebud ﷺرَسُولُ اللَّهِ ﷺ

Rekkefølgen følger den arabiske teksten i denne overleveringen. Navnene er transkribert fra arabisk til latinsk skrift. Sahih al-Bukhari regnes i sin helhet som pålitelig.

Overleveringen

Arabisk tekst

حَدَّثَنَا إِبْرَاهِيمُ بْنُ حَمْزَةَ، حَدَّثَنَا إِبْرَاهِيمُ بْنُ سَعْدٍ، عَنْ صَالِحِ بْنِ كَيْسَانَ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، عَنْ عُبَيْدِ اللَّهِ بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عُتْبَةَ، عَنْ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عَبَّاسٍ ـ رضى الله عنهما ـ أَنَّهُ أَخْبَرَهُ أَنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم كَتَبَ إِلَى قَيْصَرَ يَدْعُوهُ إِلَى الإِسْلاَمِ، وَبَعَثَ بِكِتَابِهِ إِلَيْهِ مَعَ دِحْيَةَ الْكَلْبِيِّ، وَأَمَرَهُ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم أَنْ يَدْفَعَهُ إِلَى عَظِيمِ بُصْرَى لِيَدْفَعَهُ إِلَى قَيْصَرَ، وَكَانَ قَيْصَرُ لَمَّا كَشَفَ اللَّهُ عَنْهُ جُنُودَ فَارِسَ مَشَى مِنْ حِمْصَ إِلَى إِيلِيَاءَ، شُكْرًا لِمَا أَبْلاَهُ اللَّهُ، فَلَمَّا جَاءَ قَيْصَرَ كِتَابُ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَالَ حِينَ قَرَأَهُ الْتَمِسُوا لِي هَا هُنَا أَحَدًا مِنْ قَوْمِهِ لأَسْأَلَهُمْ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم‏.‏ قَالَ ابْنُ عَبَّاسٍ فَأَخْبَرَنِي أَبُو سُفْيَانَ، أَنَّهُ كَانَ بِالشَّأْمِ فِي رِجَالٍ مِنْ قُرَيْشٍ، قَدِمُوا تِجَارًا فِي الْمُدَّةِ الَّتِي كَانَتْ بَيْنَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَبَيْنَ كُفَّارِ قُرَيْشٍ، قَالَ أَبُو سُفْيَانَ فَوَجَدَنَا رَسُولُ قَيْصَرَ بِبَعْضِ الشَّأْمِ فَانْطَلَقَ بِي وَبِأَصْحَابِي حَتَّى قَدِمْنَا إِيلِيَاءَ، فَأُدْخِلْنَا عَلَيْهِ، فَإِذَا هُوَ جَالِسٌ فِي مَجْلِسِ مُلْكِهِ وَعَلَيْهِ التَّاجُ، وَإِذَا حَوْلَهُ عُظَمَاءُ الرُّومِ فَقَالَ لِتُرْجُمَانِهِ سَلْهُمْ أَيُّهُمْ أَقْرَبُ نَسَبًا إِلَى هَذَا الرَّجُلِ الَّذِي يَزْعُمُ أَنَّهُ نَبِيٌّ قَالَ أَبُو سُفْيَانَ فَقُلْتُ أَنَا أَقْرَبُهُمْ نَسَبًا‏.‏ قَالَ مَا قَرَابَةُ مَا بَيْنَكَ وَبَيْنَهُ فَقُلْتُ هُوَ ابْنُ عَمِّي، وَلَيْسَ فِي الرَّكْبِ يَوْمَئِذٍ أَحَدٌ مِنْ بَنِي عَبْدِ مَنَافٍ غَيْرِي‏.‏ فَقَالَ قَيْصَرُ أَدْنُوهُ‏.‏ وَأَمَرَ بِأَصْحَابِي فَجُعِلُوا خَلْفَ ظَهْرِي عِنْدَ كَتِفِي، ثُمَّ قَالَ لِتُرْجُمَانِهِ قُلْ لأَصْحَابِهِ إِنِّي سَائِلٌ هَذَا الرَّجُلَ عَنِ الَّذِي يَزْعُمُ أَنَّهُ نَبِيٌّ، فَإِنْ كَذَبَ فَكَذِّبُوهُ‏.‏ قَالَ أَبُو سُفْيَانَ وَاللَّهِ لَوْلاَ الْحَيَاءُ يَوْمَئِذٍ مِنْ أَنْ يَأْثُرَ أَصْحَابِي عَنِّي الْكَذِبَ لَكَذَبْتُهُ حِينَ سَأَلَنِي عَنْهُ، وَلَكِنِّي اسْتَحْيَيْتُ أَنْ يَأْثُرُوا الْكَذِبَ عَنِّي فَصَدَقْتُهُ، ثُمَّ قَالَ لِتُرْجُمَانِهِ قُلْ لَهُ كَيْفَ نَسَبُ هَذَا الرَّجُلِ فِيكُمْ قُلْتُ هُوَ فِينَا ذُو نَسَبٍ‏.‏ قَالَ فَهَلْ قَالَ هَذَا الْقَوْلَ أَحَدٌ مِنْكُمْ قَبْلَهُ قُلْتُ لاَ‏.‏ فَقَالَ كُنْتُمْ تَتَّهِمُونَهُ عَلَى الْكَذِبِ قَبْلَ أَنْ يَقُولَ مَا قَالَ قُلْتُ لاَ‏.‏ قَالَ فَهَلْ كَانَ مِنْ آبَائِهِ مِنْ مَلِكٍ قُلْتُ لاَ‏.‏ قَالَ فَأَشْرَافُ النَّاسِ يَتَّبِعُونَهُ أَمْ ضُعَفَاؤُهُمْ قُلْتُ بَلْ ضُعَفَاؤُهُمْ‏.‏ قَالَ فَيَزِيدُونَ أَوْ يَنْقُصُونَ قُلْتُ بَلْ يَزِيدُونَ‏.‏ قَالَ فَهَلْ يَرْتَدُّ أَحَدٌ سَخْطَةً لِدِينِهِ بَعْدَ أَنْ يَدْخُلَ فِيهِ قُلْتُ لاَ‏.‏ قَالَ فَهَلْ يَغْدِرُ قُلْتُ لاَ، وَنَحْنُ الآنَ مِنْهُ فِي مُدَّةٍ، نَحْنُ نَخَافُ أَنْ يَغْدِرَ‏.‏ قَالَ أَبُو سُفْيَانَ وَلَمْ يُمْكِنِّي كَلِمَةٌ أُدْخِلُ فِيهَا شَيْئًا أَنْتَقِصُهُ بِهِ لاَ أَخَافُ أَنْ تُؤْثَرَ عَنِّي غَيْرُهَا‏.‏ قَالَ فَهَلْ قَاتَلْتُمُوهُ أَوْ قَاتَلَكُمْ قُلْتُ نَعَمْ‏.‏ قَالَ فَكَيْفَ كَانَتْ حَرْبُهُ وَحَرْبُكُمْ قُلْتُ كَانَتْ دُوَلاً وَسِجَالاً، يُدَالُ عَلَيْنَا الْمَرَّةَ وَنُدَالُ عَلَيْهِ الأُخْرَى‏.‏ قَالَ فَمَاذَا يَأْمُرُكُمْ قَالَ يَأْمُرُنَا أَنْ نَعْبُدَ اللَّهَ وَحْدَهُ لاَ نُشْرِكُ بِهِ شَيْئًا، وَيَنْهَانَا عَمَّا كَانَ يَعْبُدُ آبَاؤُنَا، وَيَأْمُرُنَا بِالصَّلاَةِ وَالصَّدَقَةِ وَالْعَفَافِ وَالْوَفَاءِ بِالْعَهْدِ وَأَدَاءِ الأَمَانَةِ‏.‏ فَقَالَ لِتُرْجُمَانِهِ حِينَ قُلْتُ ذَلِكَ لَهُ قُلْ لَهُ إِنِّي سَأَلْتُكَ عَنْ نَسَبِهِ فِيكُمْ، فَزَعَمْتَ أَنَّهُ ذُو نَسَبٍ، وَكَذَلِكَ الرُّسُلُ تُبْعَثُ فِي نَسَبِ قَوْمِهَا، وَسَأَلْتُكَ هَلْ قَالَ أَحَدٌ مِنْكُمْ هَذَا الْقَوْلَ قَبْلَهُ فَزَعَمْتَ أَنْ لاَ، فَقُلْتُ لَوْ كَانَ أَحَدٌ مِنْكُمْ قَالَ هَذَا الْقَوْلَ قَبْلَهُ قُلْتُ رَجُلٌ يَأْتَمُّ بِقَوْلٍ قَدْ قِيلَ قَبْلَهُ‏.‏ وَسَأَلْتُكَ هَلْ كُنْتُمْ تَتَّهِمُونَهُ بِالْكَذِبِ قَبْلَ أَنْ يَقُولَ مَا قَالَ فَزَعَمْتَ أَنْ لاَ، فَعَرَفْتُ أَنَّهُ لَمْ يَكُنْ لِيَدَعَ الْكَذِبَ عَلَى النَّاسِ وَيَكْذِبَ عَلَى اللَّهِ، وَسَأَلْتُكَ هَلْ كَانَ مِنْ آبَائِهِ مِنْ مَلِكٍ فَزَعَمْتَ أَنْ لاَ، فَقُلْتُ لَوْ كَانَ مِنْ آبَائِهِ مَلِكٌ قُلْتُ يَطْلُبُ مُلْكَ آبَائِهِ‏.‏ وَسَأَلْتُكَ أَشْرَافُ النَّاسِ يَتَّبِعُونَهُ أَمْ ضُعَفَاؤُهُمْ فَزَعَمْتَ أَنَّ ضُعَفَاءَهُمُ اتَّبَعُوهُ، وَهُمْ أَتْبَاعُ الرُّسُلِ، وَسَأَلْتُكَ هَلْ يَزِيدُونَ أَوْ يَنْقُصُونَ فَزَعَمْتَ أَنَّهُمْ يَزِيدُونَ، وَكَذَلِكَ الإِيمَانُ حَتَّى يَتِمَّ، وَسَأَلْتُكَ هَلْ يَرْتَدُّ أَحَدٌ سَخْطَةً لِدِينِهِ بَعْدَ أَنْ يَدْخُلَ فِيهِ فَزَعَمْتَ أَنْ لاَ، فَكَذَلِكَ الإِيمَانُ حِينَ تَخْلِطُ بَشَاشَتُهُ الْقُلُوبَ لاَ يَسْخَطُهُ أَحَدٌ، وَسَأَلْتُكَ هَلْ يَغْدِرُ فَزَعَمْتَ أَنْ لاَ، وَكَذَلِكَ الرُّسُلُ لاَ يَغْدِرُونَ‏.‏ وَسَأَلْتُكَ هَلْ قَاتَلْتُمُوهُ وَقَاتَلَكُمْ فَزَعَمْتَ أَنْ قَدْ فَعَلَ، وَأَنَّ حَرْبَكُمْ وَحَرْبَهُ تَكُونُ دُوَلاً، وَيُدَالُ عَلَيْكُمُ الْمَرَّةَ وَتُدَالُونَ عَلَيْهِ الأُخْرَى، وَكَذَلِكَ الرُّسُلُ تُبْتَلَى، وَتَكُونُ لَهَا الْعَاقِبَةُ، وَسَأَلْتُكَ بِمَاذَا يَأْمُرُكُمْ فَزَعَمْتَ أَنَّهُ يَأْمُرُكُمْ أَنْ تَعْبُدُوا اللَّهَ وَلاَ تُشْرِكُوا بِهِ شَيْئًا، وَيَنْهَاكُمْ عَمَّا كَانَ يَعْبُدُ آبَاؤُكُمْ، وَيَأْمُرُكُمْ بِالصَّلاَةِ وَالصِّدْقِ وَالْعَفَافِ وَالْوَفَاءِ بِالْعَهْدِ، وَأَدَاءِ الأَمَانَةِ، قَالَ وَهَذِهِ صِفَةُ النَّبِيِّ، قَدْ كُنْتُ أَعْلَمُ أَنَّهُ خَارِجٌ، وَلَكِنْ لَمْ أَظُنَّ أَنَّهُ مِنْكُمْ، وَإِنْ يَكُ مَا قُلْتَ حَقًّا، فَيُوشِكُ أَنْ يَمْلِكَ مَوْضِعَ قَدَمَىَّ هَاتَيْنِ، وَلَوْ أَرْجُو أَنْ أَخْلُصَ إِلَيْهِ لَتَجَشَّمْتُ لُقِيَّهُ، وَلَوْ كُنْتُ عِنْدَهُ لَغَسَلْتُ قَدَمَيْهِ‏.‏ قَالَ أَبُو سُفْيَانَ ثُمَّ دَعَا بِكِتَابِ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَقُرِئَ فَإِذَا فِيهِ ‏"‏ بِسْمِ اللَّهِ الرَّحْمَنِ الرَّحِيمِ مِنْ مُحَمَّدٍ عَبْدِ اللَّهِ وَرَسُولِهِ، إِلَى هِرَقْلَ عَظِيمِ الرُّومِ، سَلاَمٌ عَلَى مَنِ اتَّبَعَ الْهُدَى، أَمَّا بَعْدُ فَإِنِّي أَدْعُوكَ بِدِعَايَةِ الإِسْلاَمِ، أَسْلِمْ تَسْلَمْ، وَأَسْلِمْ يُؤْتِكَ اللَّهُ أَجْرَكَ مَرَّتَيْنِ، فَإِنْ تَوَلَّيْتَ فَعَلَيْكَ إِثْمُ الأَرِيسِيِّينَ وَ‏{‏يَا أَهْلَ الْكِتَابِ تَعَالَوْا إِلَى كَلِمَةٍ سَوَاءٍ بَيْنَنَا وَبَيْنَكُمْ أَنْ لاَ نَعْبُدَ إِلاَّ اللَّهَ وَلاَ نُشْرِكَ بِهِ شَيْئًا وَلاَ يَتَّخِذَ بَعْضُنَا بَعْضًا أَرْبَابًا مِنْ دُونِ اللَّهِ فَإِنْ تَوَلَّوْا فَقُولُوا اشْهَدُوا بِأَنَّا مُسْلِمُونَ‏}‏‏"‏‏.‏ قَالَ أَبُو سُفْيَانَ فَلَمَّا أَنْ قَضَى مَقَالَتَهُ، عَلَتْ أَصْوَاتُ الَّذِينَ حَوْلَهُ مِنْ عُظَمَاءِ الرُّومِ، وَكَثُرَ لَغَطُهُمْ، فَلاَ أَدْرِي مَاذَا قَالُوا، وَأُمِرَ بِنَا فَأُخْرِجْنَا، فَلَمَّا أَنْ خَرَجْتُ مَعَ أَصْحَابِي وَخَلَوْتُ بِهِمْ قُلْتُ لَهُمْ لَقَدْ أَمِرَ أَمْرُ ابْنِ أَبِي كَبْشَةَ، هَذَا مَلِكُ بَنِي الأَصْفَرِ يَخَافُهُ، قَالَ أَبُو سُفْيَانَ وَاللَّهِ مَا زِلْتُ ذَلِيلاً مُسْتَيْقِنًا بِأَنَّ أَمْرَهُ سَيَظْهَرُ، حَتَّى أَدْخَلَ اللَّهُ قَلْبِي الإِسْلاَمَ وَأَنَا كَارِهٌ‏.‏

Oversettelse

Abdullah ibn Abbas – må Allah være fornøyd med dem begge – fortalte at Allahs sendebud ﷺ skrev til keiseren og innbød ham til islam, og sendte brevet sitt med Dihya al-Kalbi. Allahs sendebud ﷺ befalte ham å overlevere brevet til stattholderen i Busra, som deretter skulle sende det videre til keiseren. Da Allah hadde gitt keiseren seier over persernes hærer, vandret han fra Hims til Ilya (Jerusalem) som takk til Allah for den nåden Han hadde vist ham. Da Allahs sendebuds ﷺ brev nådde keiseren, sa han etter å ha lest det:

«Finn noen fra hans folk her hos meg, slik at jeg kan spørre dem om Allahs sendebud ﷺ.» Ibn Abbas sa: Abu Sufyan fortalte meg at han oppholdt seg i Sham sammen med noen menn fra Quraysh som hadde kommet dit som kjøpmenn under våpenhvilen som rådet mellom Allahs sendebud ﷺ og Qurayshs fornektelser. Abu Sufyan sa: Keiserens sendebud fant oss et sted i Sham og førte meg og mine følgesvenner til Ilya. Vi ble ført inn til ham og så ham sitte på tronen sin med kronen på hodet, omgitt av romernes fremste menn. Han sa til tolken sin: «Spør dem hvem av dem som er nærmest i slekt med denne mannen som påstår å være profet.» Abu Sufyan sa: Jeg svarte: «Jeg er den som er nærmest i slekt med ham.» Han spurte: «Hvor nær slekt er dere?» Jeg svarte: «Han er fetteren min, og det var ingen andre fra Banu Abd Manaf i følget vårt den dagen utenom meg.» Keiseren sa: «La ham komme nærmere.» Han beordret at følgesvennene mine skulle stille seg bak ryggen min. Deretter sa han til tolken sin: «Si til følgesvennene hans at jeg skal spørre denne mannen om ham som påstår å være profet. Hvis han lyver, motsi ham da straks.» Abu Sufyan sa: Ved Allah! Hadde det ikke vært skammelig overfor følgesvennene mine at de skulle spre rykte om at jeg løy, ville jeg ha løyet om ham da han spurte meg. Men jeg skammet meg for å bli kalt løgner av dem, så jeg snakket sant. Deretter sa keiseren til tolken sin: «Spør ham hvilken slekt denne mannen tilhører blant dere.» Jeg svarte: «Han er av edel byrd blant oss.» Han spurte: «Har noen av dere sagt noe lignende før ham?» Jeg svarte: «Nei.» Han spurte: «Pleide dere å anklage ham for løgn før han sa det han nå sier?» Jeg svarte: «Nei.» Han spurte: «Har noen av forfedrene hans vært konge?» Jeg svarte: «Nei.» Han spurte: «Er det de fornemme eller de svake som følger ham?» Jeg svarte: «Det er de svake.» Han spurte: «Øker de eller minker de?» Jeg svarte: «De øker.» Han spurte: «Angrer noen og forlater religionen hans av misnøye etter å ha antatt den?» Jeg svarte: «Nei.» Han spurte: «Bryter han løftene sine?» Jeg svarte: «Nei, men vi har nå våpenhvile med ham, og vi frykter at han kan svike oss.» Abu Sufyan sa: Utover disse ordene kunne jeg ikke si noe nedsettende om ham uten å risikere at følgesvennene mine ville gjengi det. Keiseren spurte: «Har dere kjempet mot ham, eller har han kjempet mot dere?» Jeg svarte: «Ja.» Han spurte: «Hvordan gikk kampene deres?» Jeg svarte: «Det var vekslende; noen ganger seiret han over oss, og andre ganger seiret vi over ham.» Han spurte: «Hva befaler han dere?» Jeg svarte: «Han befaler oss å tilbe Allah alene uten å sette noen ved Hans side, og han forbyr oss det forfedrene våre tilba. Han befaler oss å utføre bønnen, gi almisse, være kyske, holde løfter og oppfylle betrodd gods.» Da jeg hadde sagt dette, sa keiseren til tolken sin: «Si til ham: Jeg spurte deg om slekten hans blant dere, og du svarte at han er av edel byrd. Slik er også sendebudene; de sendes fra de edleste slektene blant folkene sine. Jeg spurte deg om noen av dere hadde sagt noe lignende før ham, og du svarte nei. Om noen hadde sagt det tidligere, ville jeg ha trodd at denne mannen fulgte et tidligere utsagn. Jeg spurte deg om dere noensinne hadde anklaget ham for løgn før han sa det han sa, og du svarte nei. Da forsto jeg at han ikke ville unngå å lyve om mennesker for så å lyve om Allah. Jeg spurte deg om noen av forfedrene hans hadde vært konge, og du svarte nei. Om så hadde vært tilfellet, ville jeg ha trodd at han søkte å gjenopprette forfedrenes rike. Jeg spurte deg om de fornemme eller de svake følger ham, og du svarte at det er de svake, og slike er sendebudenes følgesvenner. Jeg spurte deg om de øker eller minker, og du svarte at de øker, og slik er troen; den vokser inntil den når sin fullendelse. Jeg spurte deg om noen forlater religionen hans av misnøye etter å ha antatt den, og du svarte nei, og slik er troen; når dens glede fyller hjertet helt, blir ingen misfornøyd med den. Jeg spurte deg om han bryter løftene sine, og du svarte nei, og slik er sendebudene; de bryter aldri sine løfter. Jeg spurte deg om dere hadde kjempet mot hverandre, og du svarte ja, og at seieren vekslet mellom dere, og slik er sendebudene; de prøves, men den endelige seieren tilkommer dem. Jeg spurte deg hva han befaler dere, og du svarte at han befaler dere å tilbe Allah alene uten å sette noen ved Hans side, å forlate det forfedrene deres tilba, å utføre bønnen, være sannferdige, kyske, holde løfter og oppfylle betrodd gods. Dette er sannelig en profets egenskaper. Jeg visste at en profet skulle sendes, men jeg trodde ikke at han ville komme fra dere. Hvis det du sier er sant, vil han snart herske over jorden under føttene mine. Hvis jeg visste at jeg kunne nå ham, ville jeg ha lagt ut for å møte ham, og hvis jeg var hos ham, ville jeg ha vasket føttene hans.» Abu Sufyan sa: Deretter ba han om Allahs sendebuds ﷺ brev, og det ble lest opp. Det inneholdt: «I Allahs navn, den Nådige, den Barmhjertige. Fra Muhammad, Allahs tjener og Hans sendebud, til Herakleios, romernes hersker. Fred være med den som følger veiledningen. Jeg innbyr deg til islam. Anta islam, så blir du frelst, og anta islam, så gir Allah deg dobbel belønning. Men hvis du vender deg bort, bærer du synden for arierne og {Skriftens folk! Kom til et felles ord mellom oss og dere: at vi ikke tilber andre enn Allah og ikke setter noen ved Hans side, og at vi ikke tar hverandre til herrer ved siden av Allah. Men hvis de vender seg bort, si: Vitn om at vi er muslimer} [3:64].» Abu Sufyan sa: Da han hadde avsluttet talen sin, hevet stemmene seg fra de romerske stormennene som sto rundt ham, og det ble stor støy, slik at jeg ikke forsto hva de sa. Vi ble beordret til å forlate salen. Da jeg kom ut med følgesvennene mine og vi var alene, sa jeg til dem: «Sannelig har Ibn Abi Kabshas sak fått stor makt; selv Banu al-Asfars konge frykter ham.» Abu Sufyan sa: Ved Allah! Jeg fortsatte å føle meg liten og være overbevist om at saken hans ville seire, helt til Allah lot islam komme inn i hjertet mitt, selv om jeg tidligere hatet det.

Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.

Hovedbudskap

Caesar gjenkjente tegn på profetskap i Mohammeds ﷺ sannferdighet.

Bakgrunn og årsak

Bakgrunnen fremgår av overleveringen: Allahs sendebud ﷺ sendte Caesar et brev med en invitasjon til islam. Caesar stilte Abu Sufyan spørsmål om Profeten ﷺ og budskapet hans.

Vanskelige ord forklart
Caesar

Tittelen på den romerske keiseren; i denne fortellingen siktes det til Herakleios.

Busra

En by i regionen Sham. Guvernøren der skulle sende brevet videre til Caesar.

Amanah

En betrodd sak eller et ansvar som må ivaretas med omhu og ærlighet.

Hva lærde trekker ut av den

Klassiske lærde, blant dem Ibn Hajar, påpeker at invitasjonen til islam ble formidlet tydelig og verdig. Caesars spørsmål viser hvordan sannferdighet, troskap mot avtaler og troens utbredelse er tegn på profetskap. Lærde utleder også herfra at ledere kan inviteres til islam gjennom brev, og at en budbringer kan overlevere et brev via en mellommann. Brevet omtaler lederes ansvar for dem som er underlagt deres myndighet; de fritas ikke for ansvar ved å følge folket sitt.

Lærdommer for i dag
  1. Vær ærlig, også når sannheten kan synes å være til ulempe for din egen stilling.
  2. Hold avtaler, og ta godt vare på alt som er betrodd deg.
  3. Del troen din med visdom og et tydelig og respektfullt budskap.
الْحَدِيثُ الشَّرِيفُ

En hadith hver dag, på ditt språk

Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.