Sahih al-Bukhari, hadith 4750
Overlevert av Aisha. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overlevert av Aisha
Sahih al-Bukhari regnes i sin helhet som pålitelig.
Overleveringen
حَدَّثَنَا يَحْيَى بْنُ بُكَيْرٍ، حَدَّثَنَا اللَّيْثُ، عَنْ يُونُسَ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، قَالَ أَخْبَرَنِي عُرْوَةُ بْنُ الزُّبَيْرِ، وَسَعِيدُ بْنُ الْمُسَيَّبِ، وَعَلْقَمَةُ بْنُ وَقَّاصٍ، وَعُبَيْدُ اللَّهِ بْنُ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ عُتْبَةَ بْنِ مَسْعُودٍ، عَنْ حَدِيثِ، عَائِشَةَ ـ رضى الله عنها ـ زَوْجِ النَّبِيِّ صلى الله عليه وسلم حِينَ قَالَ لَهَا أَهْلُ الإِفْكِ مَا قَالُوا، فَبَرَّأَهَا اللَّهُ مِمَّا قَالُوا وَكُلٌّ حَدَّثَنِي طَائِفَةً مِنَ الْحَدِيثِ، وَبَعْضُ حَدِيثِهِمْ يُصَدِّقُ بَعْضًا، وَإِنْ كَانَ بَعْضُهُمْ أَوْعَى لَهُ مِنْ بَعْضٍ الَّذِي حَدَّثَنِي عُرْوَةُ عَنْ عَائِشَةَ ـ رضى الله عنها ـ أَنَّ عَائِشَةَ ـ رضى الله عنها ـ زَوْجَ النَّبِيِّ صلى الله عليه وسلم قَالَتْ كَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا أَرَادَ أَنْ يَخْرُجَ أَقْرَعَ بَيْنَ أَزْوَاجِهِ، فَأَيَّتُهُنَّ خَرَجَ سَهْمُهَا خَرَجَ بِهَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مَعَهُ، قَالَتْ عَائِشَةُ فَأَقْرَعَ بَيْنَنَا فِي غَزْوَةٍ غَزَاهَا، فَخَرَجَ سَهْمِي، فَخَرَجْتُ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بَعْدَ مَا نَزَلَ الْحِجَابُ، فَأَنَا أُحْمَلُ فِي هَوْدَجِي وَأُنْزَلُ فِيهِ فَسِرْنَا حَتَّى إِذَا فَرَغَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مِنْ غَزْوَتِهِ تِلْكَ وَقَفَلَ، وَدَنَوْنَا مِنَ الْمَدِينَةِ قَافِلِينَ آذَنَ لَيْلَةً بِالرَّحِيلِ، فَقُمْتُ حِينَ آذَنُوا بِالرَّحِيلِ، فَمَشَيْتُ حَتَّى جَاوَزْتُ الْجَيْشَ، فَلَمَّا قَضَيْتُ شَأْنِي أَقْبَلْتُ إِلَى رَحْلِي، فَإِذَا عِقْدٌ لِي مِنْ جَزْعِ ظَفَارِ قَدِ انْقَطَعَ فَالْتَمَسْتُ عِقْدِي وَحَبَسَنِي ابْتِغَاؤُهُ وَأَقْبَلَ الرَّهْطُ الَّذِينَ كَانُوا يَرْحَلُونَ لِي، فَاحْتَمَلُوا هَوْدَجِي، فَرَحَلُوهُ عَلَى بَعِيرِي الَّذِي كُنْتُ رَكِبْتُ، وَهُمْ يَحْسِبُونَ أَنِّي فِيهِ، وَكَانَ النِّسَاءُ إِذْ ذَاكَ خِفَافًا لَمْ يُثْقِلْهُنَّ اللَّحْمُ، إِنَّمَا تَأْكُلُ الْعُلْقَةَ مِنَ الطَّعَامِ فَلَمْ يَسْتَنْكِرِ الْقَوْمُ خِفَّةَ الْهَوْدَجِ حِينَ رَفَعُوهُ، وَكُنْتُ جَارِيَةً حَدِيثَةَ السِّنِّ، فَبَعَثُوا الْجَمَلَ وَسَارُوا، فَوَجَدْتُ عِقْدِي بَعْدَ مَا اسْتَمَرَّ الْجَيْشُ، فَجِئْتُ مَنَازِلَهُمْ، وَلَيْسَ بِهَا دَاعٍ وَلاَ مُجِيبٌ، فَأَمَمْتُ مَنْزِلِي الَّذِي كُنْتُ بِهِ وَظَنَنْتُ أَنَّهُمْ سَيَفْقِدُونِي فَيَرْجِعُونَ إِلَىَّ فَبَيْنَا أَنَا جَالِسَةٌ فِي مَنْزِلِي غَلَبَتْنِي عَيْنِي فَنِمْتُ، وَكَانَ صَفْوَانُ بْنُ الْمُعَطَّلِ السُّلَمِيُّ ثُمَّ الذَّكْوَانِيُّ مِنْ وَرَاءِ الْجَيْشِ، فَأَدْلَجَ فَأَصْبَحَ عِنْدَ مَنْزِلِي، فَرَأَى سَوَادَ إِنْسَانٍ نَائِمٍ، فَأَتَانِي فَعَرَفَنِي حِينَ رَآنِي، وَكَانَ يَرَانِي قَبْلَ الْحِجَابِ، فَاسْتَيْقَظْتُ بِاسْتِرْجَاعِهِ حِينَ عَرَفَنِي فَخَمَّرْتُ وَجْهِي بِجِلْبَابِي، وَاللَّهِ مَا كَلَّمَنِي كَلِمَةً وَلاَ سَمِعْتُ مِنْهُ كَلِمَةً غَيْرَ اسْتِرْجَاعِهِ، حَتَّى أَنَاخَ رَاحِلَتَهُ فَوَطِئَ عَلَى يَدَيْهَا فَرَكِبْتُهَا فَانْطَلَقَ يَقُودُ بِي الرَّاحِلَةَ حَتَّى أَتَيْنَا الْجَيْشَ، بَعْدَ مَا نَزَلُوا مُوغِرِينَ فِي نَحْرِ الظَّهِيرَةِ، فَهَلَكَ مَنْ هَلَكَ، وَكَانَ الَّذِي تَوَلَّى الإِفْكَ عَبْدَ اللَّهِ بْنَ أُبَىٍّ ابْنَ سَلُولَ فَقَدِمْنَا الْمَدِينَةَ، فَاشْتَكَيْتُ حِينَ قَدِمْتُ شَهْرًا، وَالنَّاسُ يُفِيضُونَ فِي قَوْلِ أَصْحَابِ الإِفْكِ، لاَ أَشْعُرُ بِشَىْءٍ مِنْ ذَلِكَ، وَهْوَ يَرِيبُنِي فِي وَجَعِي أَنِّي لاَ أَعْرِفُ مِنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم اللَّطَفَ الَّذِي كُنْتُ أَرَى مِنْهُ حِينَ أَشْتَكِي، إِنَّمَا يَدْخُلُ عَلَىَّ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَيُسَلِّمُ ثُمَّ يَقُولُ " كَيْفَ تِيكُمْ ". ثُمَّ يَنْصَرِفُ، فَذَاكَ الَّذِي يَرِيبُنِي، وَلاَ أَشْعُرُ حَتَّى خَرَجْتُ بَعْدَ مَا نَقَهْتُ، فَخَرَجَتْ مَعِي أُمُّ مِسْطَحٍ قِبَلَ الْمَنَاصِعِ، وَهْوَ مُتَبَرَّزُنَا، وَكُنَّا لاَ نَخْرُجُ إِلاَّ لَيْلاً إِلَى لَيْلٍ، وَذَلِكَ قَبْلَ أَنْ نَتَّخِذَ الْكُنُفَ قَرِيبًا مِنْ بُيُوتِنَا، وَأَمْرُنَا أَمْرُ الْعَرَبِ الأُوَلِ فِي التَّبَرُّزِ قِبَلَ الْغَائِطِ، فَكُنَّا نَتَأَذَّى بِالْكُنُفِ أَنْ نَتَّخِذَهَا عِنْدَ بُيُوتِنَا فَانْطَلَقْتُ أَنَا وَأُمُّ مِسْطَحٍ، وَهْىَ ابْنَةُ أَبِي رُهْمِ بْنِ عَبْدِ مَنَافٍ، وَأُمُّهَا بِنْتُ صَخْرِ بْنِ عَامِرٍ خَالَةُ أَبِي بَكْرٍ الصِّدِّيقِ، وَابْنُهَا مِسْطَحُ بْنُ أُثَاثَةَ، فَأَقْبَلْتُ أَنَا وَأُمُّ مِسْطَحٍ قِبَلَ بَيْتِي، قَدْ فَرَغْنَا مِنْ شَأْنِنَا، فَعَثَرَتْ أُمُّ مِسْطَحٍ فِي مِرْطِهَا فَقَالَتْ تَعِسَ مِسْطَحٌ. فَقُلْتُ لَهَا بِئْسَ مَا قُلْتِ أَتَسُبِّينَ رَجُلاً شَهِدَ بَدْرًا قَالَتْ أَىْ هَنْتَاهُ، أَوَلَمْ تَسْمَعِي مَا قَالَ قَالَتْ قُلْتُ وَمَا قَالَ فَأَخْبَرَتْنِي بِقَوْلِ أَهْلِ الإِفْكِ فَازْدَدْتُ مَرَضًا عَلَى مَرَضِي، فَلَمَّا رَجَعْتُ إِلَى بَيْتِي وَدَخَلَ عَلَىَّ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم تَعْنِي سَلَّمَ ثُمَّ قَالَ " كَيْفَ تِيكُمْ ". فَقُلْتُ أَتَأْذَنُ لِي أَنْ آتِيَ أَبَوَىَّ قَالَتْ وَأَنَا حِينَئِذٍ أُرِيدُ أَنْ أَسْتَيْقِنَ الْخَبَرَ مِنْ قِبَلِهِمَا، قَالَتْ فَأَذِنَ لِي رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَجِئْتُ أَبَوَىَّ فَقُلْتُ لأُمِّي يَا أُمَّتَاهْ، مَا يَتَحَدَّثُ النَّاسُ قَالَتْ يَا بُنَيَّةُ، هَوِّنِي عَلَيْكَ فَوَاللَّهِ، لَقَلَّمَا كَانَتِ امْرَأَةٌ قَطُّ وَضِيئَةً عِنْدَ رَجُلٍ يُحِبُّهَا وَلَهَا ضَرَائِرُ إِلاَّ كَثَّرْنَ عَلَيْهَا. قَالَتْ فَقُلْتُ سُبْحَانَ اللَّهِ وَلَقَدْ تَحَدَّثَ النَّاسُ بِهَذَا قَالَتْ فَبَكَيْتُ تِلْكَ اللَّيْلَةَ حَتَّى أَصْبَحْتُ لاَ يَرْقَأُ لِي دَمْعٌ، وَلاَ أَكْتَحِلُ بِنَوْمٍ حَتَّى أَصْبَحْتُ أَبْكِي فَدَعَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَلِيَّ بْنَ أَبِي طَالِبٍ، وَأُسَامَةَ بْنَ زَيْدٍ ـ رضى الله عنهما ـ حِينَ اسْتَلْبَثَ الْوَحْىُ، يَسْتَأْمِرُهُمَا فِي فِرَاقِ أَهْلِهِ، قَالَتْ فَأَمَّا أُسَامَةُ بْنُ زَيْدٍ فَأَشَارَ عَلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بِالَّذِي يَعْلَمُ مِنْ بَرَاءَةِ أَهْلِهِ، وَبِالَّذِي يَعْلَمُ لَهُمْ فِي نَفْسِهِ مِنَ الْوُدِّ، فَقَالَ يَا رَسُولَ اللَّهِ، أَهْلَكَ، وَمَا نَعْلَمُ إِلاَّ خَيْرًا، وَأَمَّا عَلِيُّ بْنُ أَبِي طَالِبٍ فَقَالَ يَا رَسُولَ اللَّهِ، لَمْ يُضَيِّقِ اللَّهُ عَلَيْكَ وَالنِّسَاءُ سِوَاهَا كَثِيرٌ، وَإِنْ تَسْأَلِ الْجَارِيَةَ تَصْدُقْكَ، قَالَتْ فَدَعَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بَرِيرَةَ فَقَالَ " أَىْ بَرِيرَةُ، هَلْ رَأَيْتِ عَلَيْهَا مِنْ شَىْءٍ يَرِيبُكِ ". قَالَتْ بَرِيرَةُ لاَ وَالَّذِي بَعَثَكَ بِالْحَقِّ، إِنْ رَأَيْتُ عَلَيْهَا أَمْرًا أَغْمِصُهُ عَلَيْهَا أَكْثَرَ مِنْ أَنَّهَا جَارِيَةٌ حَدِيثَةُ السِّنِّ، تَنَامُ عَنْ عَجِينِ أَهْلِهَا، فَتَأْتِي الدَّاجِنُ فَتَأْكُلُهُ فَقَامَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَاسْتَعْذَرَ يَوْمَئِذٍ مِنْ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ أُبَىٍّ ابْنِ سَلُولَ، قَالَتْ، فَقَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَهْوَ عَلَى الْمِنْبَرِ " يَا مَعْشَرَ الْمُسْلِمِينَ مَنْ يَعْذِرُنِي مِنْ رَجُلٍ، قَدْ بَلَغَنِي أَذَاهُ فِي أَهْلِ بَيْتِي، فَوَاللَّهِ مَا عَلِمْتُ عَلَى أَهْلِي إِلاَّ خَيْرًا، وَلَقَدْ ذَكَرُوا رَجُلاً، مَا عَلِمْتُ عَلَيْهِ إِلاَّ خَيْرًا، وَمَا كَانَ يَدْخُلُ عَلَى أَهْلِي إِلاَّ مَعِي ". فَقَامَ سَعْدُ بْنُ مُعَاذٍ الأَنْصَارِيُّ، فَقَالَ يَا رَسُولَ اللَّهِ أَنَا أَعْذِرُكَ مِنْهُ، إِنْ كَانَ مِنَ الأَوْسِ، ضَرَبْتُ عُنُقَهُ، وَإِنْ كَانَ مِنْ إِخْوَانِنَا مِنَ الْخَزْرَجِ، أَمَرْتَنَا، فَفَعَلْنَا أَمْرَكَ، قَالَتْ فَقَامَ سَعْدُ بْنُ عُبَادَةَ وَهْوَ سَيِّدُ الْخَزْرَجِ، وَكَانَ قَبْلَ ذَلِكَ رَجُلاً صَالِحًا، وَلَكِنِ احْتَمَلَتْهُ الْحَمِيَّةُ فَقَالَ لِسَعْدٍ كَذَبْتَ، لَعَمْرُ اللَّهِ لاَ تَقْتُلُهُ، وَلاَ تَقْدِرُ عَلَى قَتْلِهِ، فَقَامَ أُسَيْدُ بْنُ حُضَيْرٍ وَهْوَ ابْنُ عَمِّ سَعْدٍ، فَقَالَ لِسَعْدِ بْنِ عُبَادَةَ كَذَبْتَ، لَعَمْرُ اللَّهِ لَنَقْتُلَنَّهُ، فَإِنَّكَ مُنَافِقٌ تُجَادِلُ عَنِ الْمُنَافِقِينَ، فَتَثَاوَرَ الْحَيَّانِ الأَوْسُ وَالْخَزْرَجُ حَتَّى هَمُّوا أَنْ يَقْتَتِلُوا، وَرَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَائِمٌ عَلَى الْمِنْبَرِ، فَلَمْ يَزَلْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يُخَفِّضُهُمْ حَتَّى سَكَتُوا وَسَكَتَ، قَالَتْ فَمَكُثْتُ يَوْمِي ذَلِكَ لاَ يَرْقَأُ لِي دَمْعٌ وَلاَ أَكْتَحِلُ بِنَوْمٍ، قَالَتْ فَأَصْبَحَ أَبَوَاىَ عِنْدِي ـ وَقَدْ بَكَيْتُ لَيْلَتَيْنِ وَيَوْمًا لاَ أَكْتَحِلُ بِنَوْمٍ وَلاَ يَرْقَأُ لِي دَمْعٌ ـ يَظُنَّانِ أَنَّ الْبُكَاءَ فَالِقٌ كَبِدِي، قَالَتْ فَبَيْنَمَا هُمَا جَالِسَانِ عِنْدِي وَأَنَا أَبْكِي، فَاسْتَأْذَنَتْ عَلَىَّ امْرَأَةٌ مِنَ الأَنْصَارِ، فَأَذِنْتُ لَهَا، فَجَلَسَتْ تَبْكِي مَعِي، قَالَتْ فَبَيْنَا نَحْنُ عَلَى ذَلِكَ دَخَلَ عَلَيْنَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَسَلَّمَ ثُمَّ جَلَسَ قَالَتْ وَلَمْ يَجْلِسْ عِنْدِي مُنْذُ قِيلَ مَا قِيلَ قَبْلَهَا، وَقَدْ لَبِثَ شَهْرًا، لاَ يُوحَى إِلَيْهِ فِي شَأْنِي، قَالَتْ فَتَشَهَّدَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم حِينَ جَلَسَ ثُمَّ قَالَ " أَمَّا بَعْدُ يَا عَائِشَةُ، فَإِنَّهُ قَدْ بَلَغَنِي عَنْكِ كَذَا وَكَذَا، فَإِنْ كُنْتِ بَرِيئَةً فَسَيُبَرِّئُكِ اللَّهُ، وَإِنْ كُنْتِ أَلْمَمْتِ بِذَنْبٍ فَاسْتَغْفِرِي اللَّهَ وَتُوبِي إِلَيْهِ، فَإِنَّ الْعَبْدَ إِذَا اعْتَرَفَ بِذَنْبِهِ ثُمَّ تَابَ إِلَى اللَّهِ تَابَ اللَّهُ عَلَيْهِ ". قَالَتْ فَلَمَّا قَضَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم مَقَالَتَهُ، قَلَصَ دَمْعِي حَتَّى مَا أُحِسُّ مِنْهُ قَطْرَةً، فَقُلْتُ لأَبِي أَجِبْ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِيمَا قَالَ. قَالَ وَاللَّهِ مَا أَدْرِي مَا أَقُولُ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَقُلْتُ لأُمِّي أَجِيبِي رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. قَالَتْ مَا أَدْرِي مَا أَقُولُ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَالَتْ فَقُلْتُ وَأَنَا جَارِيَةٌ حَدِيثَةُ السِّنِّ لاَ أَقْرَأُ كَثِيرًا مِنَ الْقُرْآنِ، إِنِّي وَاللَّهِ لَقَدْ عَلِمْتُ لَقَدْ سَمِعْتُمْ هَذَا الْحَدِيثَ حَتَّى اسْتَقَرَّ فِي أَنْفُسِكُمْ، وَصَدَّقْتُمْ بِهِ فَلَئِنْ قُلْتُ لَكُمْ إِنِّي بَرِيئَةٌ وَاللَّهُ يَعْلَمُ أَنِّي بَرِيئَةٌ لاَ تُصَدِّقُونِي بِذَلِكَ، وَلَئِنِ اعْتَرَفْتُ لَكُمْ بِأَمْرٍ، وَاللَّهُ يَعْلَمُ أَنِّي مِنْهُ بَرِيئَةٌ لَتُصَدِّقُنِّي، وَاللَّهِ مَا أَجِدُ لَكُمْ مَثَلاً إِلاَّ قَوْلَ أَبِي يُوسُفَ قَالَ {فَصَبْرٌ جَمِيلٌ وَاللَّهُ الْمُسْتَعَانُ عَلَى مَا تَصِفُونَ} قَالَتْ ثُمَّ تَحَوَّلْتُ فَاضْطَجَعْتُ عَلَى فِرَاشِي، قَالَتْ وَأَنَا حِينَئِذٍ أَعْلَمُ أَنِّي بَرِيئَةٌ، وَأَنَّ اللَّهَ مُبَرِّئِي بِبَرَاءَتِي، وَلَكِنْ وَاللَّهِ مَا كُنْتُ أَظُنُّ أَنَّ اللَّهَ مُنْزِلٌ فِي شَأْنِي وَحْيًا يُتْلَى، وَلَشَأْنِي فِي نَفْسِي كَانَ أَحْقَرَ مِنْ أَنْ يَتَكَلَّمَ اللَّهُ فِيَّ بِأَمْرٍ يُتْلَى، وَلَكِنْ كُنْتُ أَرْجُو أَنْ يَرَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي النَّوْمِ رُؤْيَا يُبَرِّئُنِي اللَّهُ بِهَا، قَالَتْ فَوَاللَّهِ مَا رَامَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَلاَ خَرَجَ أَحَدٌ مِنْ أَهْلِ الْبَيْتِ حَتَّى أُنْزِلَ عَلَيْهِ، فَأَخَذَهُ مَا كَانَ يَأْخُذُهُ مِنَ الْبُرَحَاءِ حَتَّى إِنَّهُ لَيَتَحَدَّرُ مِنْهُ مِثْلُ الْجُمَانِ مِنَ الْعَرَقِ، وَهْوَ فِي يَوْمٍ شَاتٍ مِنْ ثِقَلِ الْقَوْلِ الَّذِي يُنْزَلُ عَلَيْهِ، قَالَتْ فَلَمَّا سُرِّيَ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم سُرِّيَ عَنْهُ وَهْوَ يَضْحَكُ، فَكَانَتْ أَوَّلُ كَلِمَةٍ تَكَلَّمَ بِهَا " يَا عَائِشَةُ، أَمَّا اللَّهُ عَزَّ وَجَلَّ فَقَدْ بَرَّأَكِ ". فَقَالَتْ أُمِّي قُومِي إِلَيْهِ. قَالَتْ فَقُلْتُ وَاللَّهِ، لاَ أَقُومُ إِلَيْهِ، وَلاَ أَحْمَدُ إِلاَّ اللَّهَ عَزَّ وَجَلَّ. وَأَنْزَلَ اللَّهُ {إِنَّ الَّذِينَ جَاءُوا بِالإِفْكِ عُصْبَةٌ مِنْكُمْ لاَ تَحْسِبُوهُ} الْعَشْرَ الآيَاتِ كُلَّهَا، فَلَمَّا أَنْزَلَ اللَّهُ هَذَا فِي بَرَاءَتِي قَالَ أَبُو بَكْرٍ الصِّدِّيقُ ـ رضى الله عنه ـ وَكَانَ يُنْفِقُ عَلَى مِسْطَحِ بْنِ أُثَاثَةَ لِقَرَابَتِهِ مِنْهُ، وَفَقْرِهِ وَاللَّهِ لاَ أُنْفِقُ عَلَى مِسْطَحٍ شَيْئًا أَبَدًا بَعْدَ الَّذِي قَالَ لِعَائِشَةَ مَا قَالَ، فَأَنْزَلَ اللَّهُ {وَلاَ يَأْتَلِ أُولُو الْفَضْلِ مِنْكُمْ وَالسَّعَةِ أَنْ يُؤْتُوا أُولِي الْقُرْبَى وَالْمَسَاكِينَ وَالْمُهَاجِرِينَ فِي سَبِيلِ اللَّهِ وَلْيَعْفُوا وَلْيَصْفَحُوا أَلاَ تُحِبُّونَ أَنْ يَغْفِرَ اللَّهُ لَكُمْ وَاللَّهُ غَفُورٌ رَحِيمٌ} قَالَ أَبُو بَكْرٍ بَلَى، وَاللَّهِ إِنِّي أُحِبُّ أَنْ يَغْفِرَ اللَّهُ لِي، فَرَجَعَ إِلَى مِسْطَحٍ النَّفَقَةَ الَّتِي كَانَ يُنْفِقُ عَلَيْهِ، وَقَالَ وَاللَّهِ لاَ أَنْزِعُهَا مِنْهُ أَبَدًا. قَالَتْ عَائِشَةُ وَكَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَسْأَلُ زَيْنَبَ ابْنَةَ جَحْشٍ عَنْ أَمْرِي، فَقَالَ " يَا زَيْنَبُ مَاذَا عَلِمْتِ أَوْ رَأَيْتِ ". فَقَالَتْ يَا رَسُولَ اللَّهِ، أَحْمِي سَمْعِي وَبَصَرِي، مَا عَلِمْتُ إِلاَّ خَيْرًا. قَالَتْ وَهْىَ الَّتِي كَانَتْ تُسَامِينِي مِنْ أَزْوَاجِ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَعَصَمَهَا اللَّهُ بِالْوَرَعِ، وَطَفِقَتْ أُخْتُهَا حَمْنَةُ تُحَارِبُ لَهَا فَهَلَكَتْ فِيمَنْ هَلَكَ مِنْ أَصْحَابِ الإِفْكِ.
Yahya ibn Bukayr fortalte oss, Al-Layth fortalte oss, fra Yunus, fra Ibn Shihab, som sa: Urwa ibn az-Zubayr, Sa'id ibn al-Musayyib, Alqama ibn Waqqas og Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utba ibn Mas'ud fortalte meg om hadithen fra Aisha – må Allah være fornøyd med henne – Profetens ﷺ hustru, da løgnens folk sa hva de sa, men Allah renset henne for det de påsto. Hver og en av dem fortalte meg en del av hadithen, og deres beretninger bekrefter hverandre, selv om noen hadde bedre hukommelse for den enn andre. Det Urwa fortalte meg fra Aisha – må Allah være fornøyd med henne – er at hun, Profetens ﷺ hustru, sa: Når Allahs sendebud ﷺ hadde til hensikt å reise, trakk han lodd blant sine hustruer, og den hvis lodd ble trukket, fikk følge med ham. Aisha sa: Han trakk lodd blant oss under et felttog han gjennomførte, og mitt lodd ble trukket. Så jeg reiste med Allahs sendebud ﷺ etter at hijab-påbudet var blitt åpenbart. Jeg ble båret i min howdah og steg ned mens jeg fortsatt var i den. Vi fortsatte reisen til Allahs sendebud ﷺ hadde fullført sitt felttog og vi nærmet oss Medina på hjemreisen. Da ga han ordre om nattemarsj en bestemt natt. Da ordren om avreise ble gitt, sto jeg opp og gikk til jeg hadde passert hæren. Etter å ha utført mine fornødenheter, vendte jeg tilbake til leirplassen min, men da hadde et halsbånd av jaz'-perler gått i stykker. Jeg lette etter halsbåndet mitt, og letingen forsinket meg. Gruppen som pleide å bære howdahen min, kom, løftet den opp og plasserte den på kamelen jeg red på, i den tro at jeg satt der inne. På den tiden var kvinnene lette og ikke tunge av kjøtt, fordi de spiste svært lite mat, så mennene merket ikke hvor lett howdahen var da de løftet den. Jeg var dessuten en ung jente. De drev kamelen avgårde og marsjerte videre. Jeg fant halsbåndet mitt først etter at hæren hadde dratt. Jeg kom til leirplassen deres, men fant ingen der, så jeg gikk til min egen plass der jeg hadde oppholdt meg, i håp om at de ville savne meg og vende tilbake for å lete etter meg. Mens jeg satt der, overmannet søvnen meg og jeg sovnet. Safwan ibn al-Mu'attil as-Sulami adh-Dhakwani befant seg bak hæren. Han la ut tidlig om morgenen og nådde plassen min ved daggry, da han så skikkelsen av en sovende person. Han nærmet seg meg og kjente meg igjen da han så meg, siden han hadde sett meg før hijaben ble innført. Jeg våknet av hans istighfar ('Inna lillahi wa inna ilayhi raji'un') da han kjente meg igjen, og jeg dekket straks ansiktet mitt med sløret mitt. Ved Allah, han sa ikke et eneste ord til meg, og jeg hørte ikke annet fra ham enn hans istighfar, før han fikk kamelen sin til å knele og tråkket på forbena dens slik at jeg kunne stige opp. Deretter la han ut og ledet kamelen som bar meg, til vi tok igjen hæren da de hadde slått leir for middagspause i den brennende varmen. Da gikk den fortapt som var bestemt til å gå fortapt, og den som sto bak løgnen (al-ifk) var Abdullah ibn Ubayy ibn Salul. Vi ankom deretter Medina, og jeg ble syk i en hel måned mens folk spredte løgnens folks snakk uten at jeg visste noe om det. Det som imidlertid uroet meg under sykdommen, var at jeg ikke lenger møtte samme vennlighet fra Allahs sendebud ﷺ som jeg var vant til når jeg var syk. Allahs sendebud ﷺ pleide å komme inn til meg, hilse og si: 'Hvordan har hun det?' og deretter gå. Dette gjorde meg mistenksom, men jeg fikk ikke vite om saken før jeg var blitt frisk. Jeg gikk ut sammen med Umm Mistah mot al-Manasi', stedet der vi pleide å utføre våre fornødenheter. Vi gikk bare ut om natten, og dette var før vi hadde toaletter nær husene våre; vår skikk lignet de gamle arabernes når det gjaldt å utføre fornødenheter ute i det fri, da vi syntes det var brysomt å ha toaletter inne i husene. Jeg og Umm Mistah – datter av Abu Ruhm ibn Abd Manaf, hvis mor var datter av Sakhr ibn Amir, Abu Bakr as-Siddiqs moster, og hvis sønn var Mistah ibn Uthatha – gikk altså ut. Da vi hadde utført våre fornødenheter og var på vei tilbake til huset mitt, snublet Umm Mistah i klesplagget sitt og sa: 'Måtte Mistah gå under!' Jeg sa til henne: 'For et stygt ord! Banner du en mann som deltok i slaget ved Badr?' Hun svarte: 'Du der! Har du ikke hørt hva han har sagt?' Jeg spurte: 'Hva har han sagt?' Da fortalte hun meg hva løgnens folk hadde sagt, noe som forverret sykdommen min. Da jeg kom hjem, kom Allahs sendebud ﷺ inn til meg, hilste og sa: 'Hvordan har hun det?' Jeg sa: 'Tillater du meg å gå til foreldrene mine?' Jeg ønsket nemlig å få nyheten bekreftet gjennom dem. Allahs sendebud ﷺ ga meg tillatelse, så jeg gikk til foreldrene mine og sa til moren min: 'Å mor, hva snakker folk om?' Hun svarte: 'Å datteren min, ta det rolig. Ved Allah, det finnes sjelden en vakker kvinne som elskes av sin ektemann og har medhustruer uten at disse finner feil ved henne.' Jeg sa: 'Subhanallah! Snakker virkelig folk om dette?' Den natten gråt jeg uavbrutt til morgenen kom; tårene mine sluttet ikke å renne, og jeg kunne ikke sove et øyeblikk. Allahs sendebud ﷺ kalte da på Ali ibn Abi Talib og Usama ibn Zayd – må Allah være fornøyd med dem begge – da åpenbaringen lot vente på seg, for å rådføre seg med dem om å skille seg fra sin hustru. Usama ibn Zayd rådet Allahs sendebud ﷺ ut fra det han visste om familiens uskyld og den kjærlighet han følte for dem, og sa: 'O Allahs sendebud! Det er din familie, og vi vet intet annet enn godt om dem.' Ali ibn Abi Talib sa derimot: 'O Allahs sendebud! Allah har ikke trengt deg inn i en vanskelig situasjon, og det finnes mange kvinner foruten henne. Hvis du spør tjenestepiken, vil hun fortelle deg sannheten.' Aisha fortalte: Allahs sendebud ﷺ kalte da på Barira og spurte: 'O Barira, har du sett noe hos henne som vekket dine mistanker?' Barira svarte: 'Nei, ved Han som sendte deg med sannheten, jeg har aldri sett noe hos henne som jeg skulle klandre henne for, mer enn at hun er en ung jente som noen ganger sovner fra familiens deig slik at husdyrene kommer og spiser den.' Da reiste Allahs sendebud ﷺ seg og ba den dagen om unnskyldning overfor Abdullah ibn Ubayy ibn Salul. Aisha fortalte: Allahs sendebud ﷺ sa fra prekestolen: 'O muslimer! Hvem hjelper meg mot en mann hvis uforskammethet mot familien min har nådd meg? Ved Allah, jeg vet intet annet enn godt om familien min, og de har nevnt en mann som jeg ikke vet annet enn godt om, og han har aldri besøkt familien min unntatt i mitt selskap.' Da reiste Sa'd ibn Mu'adh al-Ansari seg og sa: 'O Allahs sendebud! Jeg befrir deg fra ham. Hvis han er fra Aws-stammen, hugger jeg hodet av ham, og hvis han er fra våre brødre Khazraj, befal oss, så skal vi utføre din ordre.' Da reiste Sa'd ibn Ubada seg, Khazraj-stammens høvding, som tidligere hadde vært en from mann, men nå ble grepet av stammelojalitet, og sa til Sa'd: 'Du lyver! Ved Allahs liv, du skal ikke drepe ham, og du vil ikke kunne drepe ham!' Da reiste Usayd ibn Hudayr, Sa'ds fetter, seg og sa til Sa'd ibn Ubada: 'Du lyver! Ved Allahs liv, vi skal sannelig drepe ham, for du er en hykler som forsvarer hyklerne!' De to stammene Aws og Khazraj ble så opprørte at de var nær ved å begynne å sloss mot hverandre mens Allahs sendebud ﷺ sto på prekestolen. Allahs sendebud ﷺ fortsatte å roe dem ned til de ble stille, og også han ble stille. Aisha fortalte: Jeg tilbrakte den dagen med å gråte uavbrutt uten å kunne sove. Om morgenen var foreldrene mine hos meg – jeg hadde da grått i to netter og en dag uten søvn og uten at tårene tørket – og de trodde at gråten skulle sprenge hjertet mitt. Mens de satt hos meg og jeg gråt, ba en kvinne fra Ansar om tillatelse til å komme inn. Jeg slapp henne inn, og hun satte seg og gråt sammen med meg. Mens vi satt slik, kom Allahs sendebud ﷺ inn til oss, hilste og satte seg. Han hadde ikke sittet hos meg siden det ble sagt det som ble sagt, og det hadde gått en måned uten at noen åpenbaring var kommet angående min sak. Allahs sendebud ﷺ uttalte shahadaen da han satte seg, og sa deretter: 'Amma ba'd, o Aisha! Jeg har hørt ditt og datt om deg. Hvis du er uskyldig, vil Allah rense deg, men hvis du har begått en synd, be da Allah om tilgivelse og vend deg til Ham i anger, for når en tjener erkjenner sin synd og angrer overfor Allah, aksepterer Allah hans anger.' Da Allahs sendebud ﷺ hadde avsluttet sin tale, tørket tårene mine helt slik at jeg ikke kjente en eneste dråpe. Jeg sa til faren min: 'Svar Allahs sendebud ﷺ på det han sa.' Han svarte: 'Ved Allah, jeg vet ikke hva jeg skal si til Allahs sendebud ﷺ.' Jeg sa til moren min: 'Svar Allahs sendebud ﷺ.' Hun svarte: 'Jeg vet ikke hva jeg skal si til Allahs sendebud ﷺ.' Aisha fortalte: Da sa jeg, selv om jeg var en ung jente som ikke leste særlig mye fra Koranen: 'Ved Allah, jeg vet at dere har hørt denne historien til den har festet seg i sinnene deres og dere har trodd på den. Hvis jeg nå sier til dere at jeg er uskyldig – og Allah vet at jeg er uskyldig – vil dere ikke tro meg. Men hvis jeg erkjenner noe – og Allah vet at jeg er uskyldig i det – vil dere tro meg. Ved Allah, jeg finner intet annet eksempel for dere enn Yusufs fars ord:
«Tålmodighet er det beste, og Allah er den eneste å søke hjelp hos mot det dere beskriver.»' Deretter vendte jeg meg om og la meg på sengen min. Jeg visste da at jeg var uskyldig og at Allah ville rense meg på grunn av min uskyld, men ved Allah, jeg trodde aldri at Allah ville sende ned en åpenbaring om min sak som skulle resiteres i evighet. Jeg anså meg selv for å være altfor ubetydelig til at Allah skulle tale om meg i en tekst som skulle resiteres, men jeg håpet at Allahs sendebud ﷺ skulle se en drøm der Allah renset meg. Ved Allah, Allahs sendebud ﷺ hadde ikke engang reist seg fra plassen sin, og ingen hadde forlatt huset før åpenbaringen kom til ham. Han ble grepet av tilstanden som pleide å ramme ham ved åpenbaringer, slik at svetten perlet seg og rant ned fra ham som perler, selv om det var en kald vinterdag, på grunn av tyngden i ordet som ble åpenbart for ham. Da tilstanden slapp taket i Allahs sendebud ﷺ, smilte han, og det første han sa var: 'O Aisha! Allah har sannelig renset deg.' Moren min sa til meg: 'Reis deg og gå til ham.' Jeg svarte: 'Ved Allah, jeg reiser meg ikke til ham, og jeg priser ingen annen enn Allah.' Da åpenbarte Allah: «De som kom med løgnen, er en gruppe blant dere...» (24:11), alle de ti versene. Da Allah åpenbarte dette for å bekrefte min uskyld, sa Abu Bakr as-Siddiq – må Allah være fornøyd med ham – som pleide å gi støtte til Mistah ibn Uthatha på grunn av deres slektskap og Mistahs fattigdom: 'Ved Allah, jeg skal aldri mer gi Mistah noe etter det han sa om Aisha.' Da åpenbarte Allah: «La ikke de dydige og velstående blant dere sverge på å ikke gi støtte til sine slektninger, de fattige og de som har utvandret for Allahs sak. La dem tilgi og overse. Ønsker dere ikke at Allah skal tilgi dere? Allah er tilgivende og barmhjertig.» (24:22). Abu Bakr sa: 'Jo, ved Allah, jeg ønsker at Allah skal tilgi meg.' Så han gjenopptok støtten han tidligere hadde gitt Mistah og sa: 'Ved Allah, jeg skal aldri trekke den tilbake fra ham.' Aisha fortalte videre: Allahs sendebud ﷺ spurte også Zaynab bint Jahsh om min sak og sa: 'O Zaynab, hva har du sett eller hørt?' Hun svarte: 'O Allahs sendebud! Jeg beskytter min hørsel og mitt syn; jeg vet intet annet enn godt.' Hun var den av Allahs sendebuds ﷺ hustruer som konkurrerte med meg om hans gunst, men Allah beskyttet henne gjennom hennes fromhet. Derimot kjempet søsteren hennes Hamna for hennes skyld, og hun gikk under sammen med dem som gikk under blant løgnens folk.
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Allah frikjente Aisha fra baktalelse og oppfordret til tilgivelse.
Hadithen beskriver baktalelsen mot Aisha etter et felttog og åpenbaringen av surah an-Nur 24:11–20, som bekreftet hennes uskyld. I vers 24:22 blir Abu Bakr oppfordret til å tilgi Mistah og igjen støtte ham økonomisk.
En grov, oppdiktet anklage som ble spredt som baktalelse.
En overbygd bærestol som ble plassert på en kamel.
Å vende angerfullt tilbake til Allah og be om tilgivelse.
Klassiske fortolkere fremhever at åpenbaringen bekreftet Aishas uskyld, og at det er en alvorlig synd å spre udokumenterte anklager. Avsnittet om Abu Bakr lærer at det er dydig å tilgi og gjenoppta hjelpen, selv når man er blitt personlig såret. Juristene utleder av lodtrekningen blant hustruene at en rettferdig fordeling er nødvendig på felles reiser; de fire sunnittiske rettsskolene drøfter den nøyaktige anvendelsen innenfor reglene om ekteskapelige rettigheter.
- Ikke del en anklage før du har undersøkt fakta nøye.
- Støtt den som rammes av baktalelse, og ikke spre ryktet videre.
- Vurder å tilgi og fortsett å vise godhet, selv når noen har såret deg dypt.
Denne hadithen omhandler også vers fra surah an-Nur som er knyttet til baktalelsessaken.
Sahih al-Bukhari · #4751 (Sahih)Denne overleveringen gjengir historien om baktalelsen fra perspektivet til Aishas mor.
Sahih al-Bukhari · #4752 (Sahih)Aishas resitasjon og forklaring av vers fra surah an-Nur utdyper bakgrunnen for denne hendelsen.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.