Sahih al-Bukhari, hadith 4418
Overlevert av Ka'b ibn Malik. Arabisk tekst med vår egen oversettelse og forklaring.
Overlevert av Ka'b ibn Malik
Sahih al-Bukhari regnes i sin helhet som pålitelig.
Overleveringen
حَدَّثَنَا يَحْيَى بْنُ بُكَيْرٍ، حَدَّثَنَا اللَّيْثُ، عَنْ عُقَيْلٍ، عَنِ ابْنِ شِهَابٍ، عَنْ عَبْدِ الرَّحْمَنِ بْنِ عَبْدِ اللَّهِ بْنِ كَعْبِ بْنِ مَالِكٍ، أَنَّ عَبْدَ اللَّهِ بْنَ كَعْبِ بْنِ مَالِكٍ ـ وَكَانَ قَائِدَ كَعْبٍ مِنْ بَنِيهِ حِينَ عَمِيَ ـ قَالَ سَمِعْتُ كَعْبَ بْنَ مَالِكٍ، يُحَدِّثُ حِينَ تَخَلَّفَ عَنْ قِصَّةِ، تَبُوكَ قَالَ كَعْبٌ لَمْ أَتَخَلَّفْ عَنْ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي غَزْوَةٍ غَزَاهَا إِلاَّ فِي غَزْوَةِ تَبُوكَ، غَيْرَ أَنِّي كُنْتُ تَخَلَّفْتُ فِي غَزْوَةِ بَدْرٍ، وَلَمْ يُعَاتِبْ أَحَدًا تَخَلَّفَ، عَنْهَا إِنَّمَا خَرَجَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يُرِيدُ عِيرَ قُرَيْشٍ، حَتَّى جَمَعَ اللَّهُ بَيْنَهُمْ وَبَيْنَ عَدُوِّهِمْ عَلَى غَيْرِ مِيعَادٍ وَلَقَدْ شَهِدْتُ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم لَيْلَةَ الْعَقَبَةِ حِينَ تَوَاثَقْنَا عَلَى الإِسْلاَمِ، وَمَا أُحِبُّ أَنَّ لِي بِهَا مَشْهَدَ بَدْرٍ، وَإِنْ كَانَتْ بَدْرٌ أَذْكَرَ فِي النَّاسِ مِنْهَا، كَانَ مِنْ خَبَرِي أَنِّي لَمْ أَكُنْ قَطُّ أَقْوَى وَلاَ أَيْسَرَ حِينَ تَخَلَّفْتُ عَنْهُ فِي تِلْكَ الْغَزْوَةِ، وَاللَّهِ مَا اجْتَمَعَتْ عِنْدِي قَبْلَهُ رَاحِلَتَانِ قَطُّ حَتَّى جَمَعْتُهُمَا فِي تِلْكَ الْغَزْوَةِ، وَلَمْ يَكُنْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يُرِيدُ غَزْوَةً إِلاَّ وَرَّى بِغَيْرِهَا، حَتَّى كَانَتْ تِلْكَ الْغَزْوَةُ، غَزَاهَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي حَرٍّ شَدِيدٍ، وَاسْتَقْبَلَ سَفَرًا بَعِيدًا وَمَفَازًا وَعَدُوًّا كَثِيرًا، فَجَلَّى لِلْمُسْلِمِينَ أَمْرَهُمْ لِيَتَأَهَّبُوا أُهْبَةَ غَزْوِهِمْ، فَأَخْبَرَهُمْ بِوَجْهِهِ الَّذِي يُرِيدُ، وَالْمُسْلِمُونَ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم كَثِيرٌ، وَلاَ يَجْمَعُهُمْ كِتَابٌ حَافِظٌ ـ يُرِيدُ الدِّيوَانَ ـ قَالَ كَعْبٌ فَمَا رَجُلٌ يُرِيدُ أَنْ يَتَغَيَّبَ إِلاَّ ظَنَّ أَنْ سَيَخْفَى لَهُ مَا لَمْ يَنْزِلْ فِيهِ وَحْىُ اللَّهِ، وَغَزَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم تِلْكَ الْغَزْوَةَ حِينَ طَابَتِ الثِّمَارُ وَالظِّلاَلُ، وَتَجَهَّزَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَالْمُسْلِمُونَ مَعَهُ، فَطَفِقْتُ أَغْدُو لِكَىْ أَتَجَهَّزَ مَعَهُمْ فَأَرْجِعُ وَلَمْ أَقْضِ شَيْئًا، فَأَقُولُ فِي نَفْسِي أَنَا قَادِرٌ عَلَيْهِ. فَلَمْ يَزَلْ يَتَمَادَى بِي حَتَّى اشْتَدَّ بِالنَّاسِ الْجِدُّ، فَأَصْبَحَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَالْمُسْلِمُونَ مَعَهُ وَلَمْ أَقْضِ مِنْ جَهَازِي شَيْئًا، فَقُلْتُ أَتَجَهَّزُ بَعْدَهُ بِيَوْمٍ أَوْ يَوْمَيْنِ ثُمَّ أَلْحَقُهُمْ، فَغَدَوْتُ بَعْدَ أَنْ فَصَلُوا لأَتَجَهَّزَ، فَرَجَعْتُ وَلَمْ أَقْضِ شَيْئًا، ثُمَّ غَدَوْتُ ثُمَّ رَجَعْتُ وَلَمْ أَقْضِ شَيْئًا، فَلَمْ يَزَلْ بِي حَتَّى أَسْرَعُوا وَتَفَارَطَ الْغَزْوُ، وَهَمَمْتُ أَنْ أَرْتَحِلَ فَأُدْرِكَهُمْ، وَلَيْتَنِي فَعَلْتُ، فَلَمْ يُقَدَّرْ لِي ذَلِكَ، فَكُنْتُ إِذَا خَرَجْتُ فِي النَّاسِ بَعْدَ خُرُوجِ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَطُفْتُ فِيهِمْ، أَحْزَنَنِي أَنِّي لاَ أَرَى إِلاَّ رَجُلاً مَغْمُوصًا عَلَيْهِ النِّفَاقُ أَوْ رَجُلاً مِمَّنْ عَذَرَ اللَّهُ مِنَ الضُّعَفَاءِ، وَلَمْ يَذْكُرْنِي رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم حَتَّى بَلَغَ تَبُوكَ، فَقَالَ وَهْوَ جَالِسٌ فِي الْقَوْمِ بِتَبُوكَ " مَا فَعَلَ كَعْبٌ ". فَقَالَ رَجُلٌ مِنْ بَنِي سَلِمَةَ يَا رَسُولَ اللَّهِ، حَبَسَهُ بُرْدَاهُ وَنَظَرُهُ فِي عِطْفِهِ. فَقَالَ مُعَاذُ بْنُ جَبَلٍ بِئْسَ مَا قُلْتَ، وَاللَّهِ يَا رَسُولَ اللَّهِ، مَا عَلِمْنَا عَلَيْهِ إِلاَّ خَيْرًا. فَسَكَتَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم. قَالَ كَعْبُ بْنُ مَالِكٍ فَلَمَّا بَلَغَنِي أَنَّهُ تَوَجَّهَ قَافِلاً حَضَرَنِي هَمِّي، وَطَفِقْتُ أَتَذَكَّرُ الْكَذِبَ وَأَقُولُ بِمَاذَا أَخْرُجُ مِنْ سَخَطِهِ غَدًا وَاسْتَعَنْتُ عَلَى ذَلِكَ بِكُلِّ ذِي رَأْىٍ مِنْ أَهْلِي، فَلَمَّا قِيلَ إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَدْ أَظَلَّ قَادِمًا زَاحَ عَنِّي الْبَاطِلُ، وَعَرَفْتُ أَنِّي لَنْ أَخْرُجَ مِنْهُ أَبَدًا بِشَىْءٍ فِيهِ كَذِبٌ، فَأَجْمَعْتُ صِدْقَهُ، وَأَصْبَحَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَادِمًا، وَكَانَ إِذَا قَدِمَ مِنْ سَفَرٍ بَدَأَ بِالْمَسْجِدِ فَيَرْكَعُ فِيهِ رَكْعَتَيْنِ ثُمَّ جَلَسَ لِلنَّاسِ، فَلَمَّا فَعَلَ ذَلِكَ جَاءَهُ الْمُخَلَّفُونَ، فَطَفِقُوا يَعْتَذِرُونَ إِلَيْهِ، وَيَحْلِفُونَ لَهُ، وَكَانُوا بِضْعَةً وَثَمَانِينَ رَجُلاً فَقَبِلَ مِنْهُمْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَلاَنِيَتَهُمْ، وَبَايَعَهُمْ وَاسْتَغْفَرَ لَهُمْ، وَوَكَلَ سَرَائِرَهُمْ إِلَى اللَّهِ، فَجِئْتُهُ فَلَمَّا سَلَّمْتُ عَلَيْهِ تَبَسَّمَ تَبَسُّمَ الْمُغْضَبِ، ثُمَّ قَالَ " تَعَالَ ". فَجِئْتُ أَمْشِي حَتَّى جَلَسْتُ بَيْنَ يَدَيْهِ، فَقَالَ لِي " مَا خَلَّفَكَ أَلَمْ تَكُنْ قَدِ ابْتَعْتَ ظَهْرَكَ ". فَقُلْتُ بَلَى، إِنِّي وَاللَّهِ لَوْ جَلَسْتُ عِنْدَ غَيْرِكَ مِنْ أَهْلِ الدُّنْيَا، لَرَأَيْتُ أَنْ سَأَخْرُجُ مِنْ سَخَطِهِ بِعُذْرٍ، وَلَقَدْ أُعْطِيتُ جَدَلاً، وَلَكِنِّي وَاللَّهِ لَقَدْ عَلِمْتُ لَئِنْ حَدَّثْتُكَ الْيَوْمَ حَدِيثَ كَذِبٍ تَرْضَى بِهِ عَنِّي لَيُوشِكَنَّ اللَّهُ أَنْ يُسْخِطَكَ عَلَىَّ، وَلَئِنْ حَدَّثْتُكَ حَدِيثَ صِدْقٍ تَجِدُ عَلَىَّ فِيهِ إِنِّي لأَرْجُو فِيهِ عَفْوَ اللَّهِ، لاَ وَاللَّهِ مَا كَانَ لِي مِنْ عُذْرٍ، وَاللَّهِ مَا كُنْتُ قَطُّ أَقْوَى وَلاَ أَيْسَرَ مِنِّي حِينَ تَخَلَّفْتُ عَنْكَ. فَقَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " أَمَّا هَذَا فَقَدْ صَدَقَ، فَقُمْ حَتَّى يَقْضِيَ اللَّهُ فِيكَ ". فَقُمْتُ وَثَارَ رِجَالٌ مِنْ بَنِي سَلِمَةَ فَاتَّبَعُونِي، فَقَالُوا لِي وَاللَّهِ مَا عَلِمْنَاكَ كُنْتَ أَذْنَبْتَ ذَنْبًا قَبْلَ هَذَا، وَلَقَدْ عَجَزْتَ أَنْ لاَ تَكُونَ اعْتَذَرْتَ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بِمَا اعْتَذَرَ إِلَيْهِ الْمُتَخَلِّفُونَ، قَدْ كَانَ كَافِيَكَ ذَنْبَكَ اسْتِغْفَارُ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم لَكَ، فَوَاللَّهِ مَا زَالُوا يُؤَنِّبُونِي حَتَّى أَرَدْتُ أَنْ أَرْجِعَ فَأُكَذِّبُ نَفْسِي، ثُمَّ قُلْتُ لَهُمْ هَلْ لَقِيَ هَذَا مَعِي أَحَدٌ قَالُوا نَعَمْ، رَجُلاَنِ قَالاَ مِثْلَ مَا قُلْتَ، فَقِيلَ لَهُمَا مِثْلُ مَا قِيلَ لَكَ. فَقُلْتُ مَنْ هُمَا قَالُوا مُرَارَةُ بْنُ الرَّبِيعِ الْعَمْرِيُّ وَهِلاَلُ بْنُ أُمَيَّةَ الْوَاقِفِيُّ. فَذَكَرُوا لِي رَجُلَيْنِ صَالِحَيْنِ قَدْ شَهِدَا بَدْرًا فِيهِمَا إِسْوَةٌ، فَمَضَيْتُ حِينَ ذَكَرُوهُمَا لِي، وَنَهَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم الْمُسْلِمِينَ عَنْ كَلاَمِنَا أَيُّهَا الثَّلاَثَةُ مِنْ بَيْنِ مَنْ تَخَلَّفَ عَنْهُ، فَاجْتَنَبَنَا النَّاسُ وَتَغَيَّرُوا لَنَا حَتَّى تَنَكَّرَتْ فِي نَفْسِي الأَرْضُ، فَمَا هِيَ الَّتِي أَعْرِفُ، فَلَبِثْنَا عَلَى ذَلِكَ خَمْسِينَ لَيْلَةً، فَأَمَّا صَاحِبَاىَ فَاسْتَكَانَا وَقَعَدَا فِي بُيُوتِهِمَا يَبْكِيَانِ، وَأَمَّا أَنَا فَكُنْتُ أَشَبَّ الْقَوْمِ وَأَجْلَدَهُمْ، فَكُنْتُ أَخْرُجُ فَأَشْهَدُ الصَّلاَةَ مَعَ الْمُسْلِمِينَ وَأَطُوفُ فِي الأَسْوَاقِ، وَلاَ يُكَلِّمُنِي أَحَدٌ، وَآتِي رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَأُسَلِّمُ عَلَيْهِ وَهْوَ فِي مَجْلِسِهِ بَعْدَ الصَّلاَةِ، فَأَقُولُ فِي نَفْسِي هَلْ حَرَّكَ شَفَتَيْهِ بِرَدِّ السَّلاَمِ عَلَىَّ أَمْ لاَ ثُمَّ أُصَلِّي قَرِيبًا مِنْهُ فَأُسَارِقُهُ النَّظَرَ، فَإِذَا أَقْبَلْتُ عَلَى صَلاَتِي أَقْبَلَ إِلَىَّ، وَإِذَا الْتَفَتُّ نَحْوَهُ أَعْرَضَ عَنِّي، حَتَّى إِذَا طَالَ عَلَىَّ ذَلِكَ مِنْ جَفْوَةِ النَّاسِ مَشَيْتُ حَتَّى تَسَوَّرْتُ جِدَارَ حَائِطِ أَبِي قَتَادَةَ وَهْوَ ابْنُ عَمِّي وَأَحَبُّ النَّاسِ إِلَىَّ، فَسَلَّمْتُ عَلَيْهِ، فَوَاللَّهِ مَا رَدَّ عَلَىَّ السَّلاَمَ، فَقُلْتُ يَا أَبَا قَتَادَةَ، أَنْشُدُكَ بِاللَّهِ هَلْ تَعْلَمُنِي أُحِبُّ اللَّهَ وَرَسُولَهُ فَسَكَتَ، فَعُدْتُ لَهُ فَنَشَدْتُهُ فَسَكَتَ، فَعُدْتُ لَهُ فَنَشَدْتُهُ. فَقَالَ اللَّهُ وَرَسُولُهُ أَعْلَمُ. فَفَاضَتْ عَيْنَاىَ وَتَوَلَّيْتُ حَتَّى تَسَوَّرْتُ الْجِدَارَ، قَالَ فَبَيْنَا أَنَا أَمْشِي بِسُوقِ الْمَدِينَةِ إِذَا نَبَطِيٌّ مِنْ أَنْبَاطِ أَهْلِ الشَّأْمِ مِمَّنْ قَدِمَ بِالطَّعَامِ يَبِيعُهُ بِالْمَدِينَةِ يَقُولُ مَنْ يَدُلُّ عَلَى كَعْبِ بْنِ مَالِكٍ فَطَفِقَ النَّاسُ يُشِيرُونَ لَهُ، حَتَّى إِذَا جَاءَنِي دَفَعَ إِلَىَّ كِتَابًا مِنْ مَلِكِ غَسَّانَ، فَإِذَا فِيهِ أَمَّا بَعْدُ فَإِنَّهُ قَدْ بَلَغَنِي أَنَّ صَاحِبَكَ قَدْ جَفَاكَ، وَلَمْ يَجْعَلْكَ اللَّهُ بِدَارِ هَوَانٍ وَلاَ مَضْيَعَةٍ، فَالْحَقْ بِنَا نُوَاسِكَ. فَقُلْتُ لَمَّا قَرَأْتُهَا وَهَذَا أَيْضًا مِنَ الْبَلاَءِ. فَتَيَمَّمْتُ بِهَا التَّنُّورَ فَسَجَرْتُهُ بِهَا، حَتَّى إِذَا مَضَتْ أَرْبَعُونَ لَيْلَةً مِنَ الْخَمْسِينَ إِذَا رَسُولُ رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَأْتِينِي فَقَالَ إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم يَأْمُرُكَ أَنْ تَعْتَزِلَ امْرَأَتَكَ فَقُلْتُ أُطَلِّقُهَا أَمْ مَاذَا أَفْعَلُ قَالَ لاَ بَلِ اعْتَزِلْهَا وَلاَ تَقْرَبْهَا. وَأَرْسَلَ إِلَى صَاحِبَىَّ مِثْلَ ذَلِكَ، فَقُلْتُ لاِمْرَأَتِي الْحَقِي بِأَهْلِكِ فَتَكُونِي عِنْدَهُمْ حَتَّى يَقْضِيَ اللَّهُ فِي هَذَا الأَمْرِ. قَالَ كَعْبٌ فَجَاءَتِ امْرَأَةُ هِلاَلِ بْنِ أُمَيَّةَ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَقَالَتْ يَا رَسُولَ اللَّهِ، إِنَّ هِلاَلَ بْنَ أُمَيَّةَ شَيْخٌ ضَائِعٌ لَيْسَ لَهُ خَادِمٌ فَهَلْ تَكْرَهُ أَنْ أَخْدُمَهُ قَالَ " لاَ وَلَكِنْ لاَ يَقْرَبْكِ ". قَالَتْ إِنَّهُ وَاللَّهِ مَا بِهِ حَرَكَةٌ إِلَى شَىْءٍ، وَاللَّهِ مَا زَالَ يَبْكِي مُنْذُ كَانَ مِنْ أَمْرِهِ مَا كَانَ إِلَى يَوْمِهِ هَذَا. فَقَالَ لِي بَعْضُ أَهْلِي لَوِ اسْتَأْذَنْتَ رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فِي امْرَأَتِكَ كَمَا أَذِنَ لاِمْرَأَةِ هِلاَلِ بْنِ أُمَيَّةَ أَنْ تَخْدُمَهُ فَقُلْتُ وَاللَّهِ لاَ أَسْتَأْذِنُ فِيهَا رَسُولَ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَمَا يُدْرِينِي مَا يَقُولُ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا اسْتَأْذَنْتُهُ فِيهَا وَأَنَا رَجُلٌ شَابٌّ فَلَبِثْتُ بَعْدَ ذَلِكَ عَشْرَ لَيَالٍ حَتَّى كَمَلَتْ لَنَا خَمْسُونَ لَيْلَةً مِنْ حِينِ نَهَى رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم عَنْ كَلاَمِنَا، فَلَمَّا صَلَّيْتُ صَلاَةَ الْفَجْرِ صُبْحَ خَمْسِينَ لَيْلَةً، وَأَنَا عَلَى ظَهْرِ بَيْتٍ مِنْ بُيُوتِنَا، فَبَيْنَا أَنَا جَالِسٌ عَلَى الْحَالِ الَّتِي ذَكَرَ اللَّهُ، قَدْ ضَاقَتْ عَلَىَّ نَفْسِي، وَضَاقَتْ عَلَىَّ الأَرْضُ بِمَا رَحُبَتْ، سَمِعْتُ صَوْتَ صَارِخٍ أَوْفَى عَلَى جَبَلِ سَلْعٍ بِأَعْلَى صَوْتِهِ يَا كَعْبُ بْنَ مَالِكٍ، أَبْشِرْ. قَالَ فَخَرَرْتُ سَاجِدًا، وَعَرَفْتُ أَنْ قَدْ جَاءَ فَرَجٌ، وَآذَنَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم بِتَوْبَةِ اللَّهِ عَلَيْنَا حِينَ صَلَّى صَلاَةَ الْفَجْرِ، فَذَهَبَ النَّاسُ يُبَشِّرُونَنَا، وَذَهَبَ قِبَلَ صَاحِبَىَّ مُبَشِّرُونَ، وَرَكَضَ إِلَىَّ رَجُلٌ فَرَسًا، وَسَعَى سَاعٍ مِنْ أَسْلَمَ فَأَوْفَى عَلَى الْجَبَلِ وَكَانَ الصَّوْتُ أَسْرَعَ مِنَ الْفَرَسِ، فَلَمَّا جَاءَنِي الَّذِي سَمِعْتُ صَوْتَهُ يُبَشِّرُنِي نَزَعْتُ لَهُ ثَوْبَىَّ، فَكَسَوْتُهُ إِيَّاهُمَا بِبُشْرَاهُ، وَاللَّهِ مَا أَمْلِكُ غَيْرَهُمَا يَوْمَئِذٍ، وَاسْتَعَرْتُ ثَوْبَيْنِ فَلَبِسْتُهُمَا، وَانْطَلَقْتُ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم فَيَتَلَقَّانِي النَّاسُ فَوْجًا فَوْجًا يُهَنُّونِي بِالتَّوْبَةِ، يَقُولُونَ لِتَهْنِكَ تَوْبَةُ اللَّهِ عَلَيْكَ. قَالَ كَعْبٌ حَتَّى دَخَلْتُ الْمَسْجِدَ، فَإِذَا رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم جَالِسٌ حَوْلَهُ النَّاسُ فَقَامَ إِلَىَّ طَلْحَةُ بْنُ عُبَيْدِ اللَّهِ يُهَرْوِلُ حَتَّى صَافَحَنِي وَهَنَّانِي، وَاللَّهِ مَا قَامَ إِلَىَّ رَجُلٌ مِنَ الْمُهَاجِرِينَ غَيْرُهُ، وَلاَ أَنْسَاهَا لِطَلْحَةَ، قَالَ كَعْبٌ فَلَمَّا سَلَّمْتُ عَلَى رَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم قَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم وَهْوَ يَبْرُقُ وَجْهُهُ مِنَ السُّرُورِ " أَبْشِرْ بِخَيْرِ يَوْمٍ مَرَّ عَلَيْكَ مُنْذُ وَلَدَتْكَ أُمُّكَ ". قَالَ قُلْتُ أَمِنْ عِنْدِكَ يَا رَسُولَ اللَّهِ أَمْ مِنْ عِنْدِ اللَّهِ قَالَ " لاَ، بَلْ مِنْ عِنْدِ اللَّهِ ". وَكَانَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِذَا سُرَّ اسْتَنَارَ وَجْهُهُ حَتَّى كَأَنَّهُ قِطْعَةُ قَمَرٍ، وَكُنَّا نَعْرِفُ ذَلِكَ مِنْهُ، فَلَمَّا جَلَسْتُ بَيْنَ يَدَيْهِ قُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ، إِنَّ مِنْ تَوْبَتِي أَنْ أَنْخَلِعَ مِنْ مَالِي صَدَقَةً إِلَى اللَّهِ وَإِلَى رَسُولِ اللَّهِ. قَالَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم " أَمْسِكْ عَلَيْكَ بَعْضَ مَالِكَ فَهُوَ خَيْرٌ لَكَ ". قُلْتُ فَإِنِّي أُمْسِكُ سَهْمِي الَّذِي بِخَيْبَرَ، فَقُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ، إِنَّ اللَّهَ إِنَّمَا نَجَّانِي بِالصِّدْقِ، وَإِنَّ مِنْ تَوْبَتِي أَنْ لاَ أُحَدِّثَ إِلاَّ صِدْقًا مَا بَقِيتُ، فَوَاللَّهِ مَا أَعْلَمُ أَحَدًا مِنَ الْمُسْلِمِينَ أَبْلاَهُ اللَّهُ فِي صِدْقِ الْحَدِيثِ مُنْذُ ذَكَرْتُ ذَلِكَ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم أَحْسَنَ مِمَّا أَبْلاَنِي، مَا تَعَمَّدْتُ مُنْذُ ذَكَرْتُ ذَلِكَ لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم إِلَى يَوْمِي هَذَا كَذِبًا، وَإِنِّي لأَرْجُو أَنْ يَحْفَظَنِي اللَّهُ فِيمَا بَقِيتُ وَأَنْزَلَ اللَّهُ عَلَى رَسُولِهِ صلى الله عليه وسلم {لَقَدْ تَابَ اللَّهُ عَلَى النَّبِيِّ وَالْمُهَاجِرِينَ} إِلَى قَوْلِهِ {وَكُونُوا مَعَ الصَّادِقِينَ} فَوَاللَّهِ مَا أَنْعَمَ اللَّهُ عَلَىَّ مِنْ نِعْمَةٍ قَطُّ بَعْدَ أَنْ هَدَانِي لِلإِسْلاَمِ أَعْظَمَ فِي نَفْسِي مِنْ صِدْقِي لِرَسُولِ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم أَنْ لاَ أَكُونَ كَذَبْتُهُ، فَأَهْلِكَ كَمَا هَلَكَ الَّذِينَ كَذَبُوا، فَإِنَّ اللَّهَ قَالَ لِلَّذِينَ كَذَبُوا حِينَ أَنْزَلَ الْوَحْىَ شَرَّ مَا قَالَ لأَحَدٍ، فَقَالَ تَبَارَكَ وَتَعَالَى {سَيَحْلِفُونَ بِاللَّهِ لَكُمْ إِذَا انْقَلَبْتُمْ} إِلَى قَوْلِهِ {فَإِنَّ اللَّهَ لاَ يَرْضَى عَنِ الْقَوْمِ الْفَاسِقِينَ}. قَالَ كَعْبٌ وَكُنَّا تَخَلَّفْنَا أَيُّهَا الثَّلاَثَةُ عَنْ أَمْرِ أُولَئِكَ الَّذِينَ قَبِلَ مِنْهُمْ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم حِينَ حَلَفُوا لَهُ، فَبَايَعَهُمْ وَاسْتَغْفَرَ لَهُمْ وَأَرْجَأَ رَسُولُ اللَّهِ صلى الله عليه وسلم أَمْرَنَا حَتَّى قَضَى اللَّهُ فِيهِ، فَبِذَلِكَ قَالَ اللَّهُ {وَعَلَى الثَّلاَثَةِ الَّذِينَ خُلِّفُوا} وَلَيْسَ الَّذِي ذَكَرَ اللَّهُ مِمَّا خُلِّفْنَا عَنِ الْغَزْوِ إِنَّمَا هُوَ تَخْلِيفُهُ إِيَّانَا وَإِرْجَاؤُهُ أَمْرَنَا عَمَّنْ حَلَفَ لَهُ وَاعْتَذَرَ إِلَيْهِ، فَقَبِلَ مِنْهُ.
Fortalt av Abdullah ibn Ka'b ibn Malik – som var en av Ka'bs sønner og fungerte som hans guide da han ble blind: Jeg hørte Ka'b ibn Malik fortelle om hendelsen ved Tabuk da han uteble. Ka'b sa:
«Jeg uteble aldri fra Allahs sendebud ﷺ i noe felttog han gjennomførte, unntatt ved Tabuk-felttoget. Jeg hadde riktignok også uteblitt fra Badr-slaget, men Allah klandret ingen som gikk glipp av det, fordi Allahs sendebud ﷺ opprinnelig dro ut for å oppsøke Quraishs handelskaravane, helt til Allah lot dem og deres fiender møtes uten forutgående avtale. Jeg var til stede natten ved Al-Aqaba sammen med Allahs sendebud ﷺ da vi inngikk pakten om islam, og jeg ville ikke byttet bort den hendelsen mot Badr-slaget, selv om Badr er mer omtalt blant folk enn Aqaba-pakten.» Ka'b fortsatte: «Min situasjon var slik at jeg aldri hadde vært sterkere eller rikere enn da jeg ble igjen under dette felttoget. Ved Allah, jeg hadde aldri eid to ridedyr samtidig før denne gangen. Når Allahs sendebud ﷺ planla et felttog, pleide han å skjule sin hensikt ved å antyde andre mål, helt frem til dette felttoget. Han gjennomførte det i ekstrem hete, foran en lang reise gjennom ørken og mot en tallrik fiende. Derfor klargjorde han målet for muslimene slik at de kunne forberede seg ordentlig, og informerte dem åpent om destinasjonen. Mange muslimer fulgte med Allahs sendebud ﷺ, så mange at de ikke kunne telles i noen registreringsbok.» Ka'b la til: «Den som ønsket å bli hjemme, trodde at han kunne gjøre det ubemerket, med mindre Allah åpenbarte saken gjennom åpenbaring. Allahs sendebud ﷺ innledet dette felttoget akkurat da fruktene modnet og skyggen var behagelig. Profeten ﷺ og muslimene rustet seg, og jeg begynte å gå ut for å forberede meg sammen med dem, men vendte tilbake uten å ha utrettet noe. Jeg sa til meg selv: 'Jeg kan gjøre det senere.' Slik holdt jeg på å utsette saken til folket alvorlig tok tak i forberedelsene og Allahs sendebud ﷺ dro av sted sammen med muslimene, mens jeg fortsatt ikke hadde forberedt noe. Jeg tenkte: 'Jeg ruster meg en dag eller to etter dem og tar dem igjen.' Morgenen etter deres avreise gikk jeg ut for å forberede meg, men returnerte uten å ha gjort noe. Neste morgen gjorde jeg det samme, og slik fortsatte det til de hadde skyndet seg av gårde og felttoget hadde gått meg av hendene. Selv da overveide jeg å dra for å rekke dem – om jeg bare hadde gjort det! Men det var ikke bestemt for meg. Etter at Allahs sendebud ﷺ hadde dratt, hver gang jeg gikk ut blant menneskene som var igjen, smertet det meg å se at de eneste som var tilbake enten var hyklere eller svake personer som Allah hadde unnskyldt. Allahs sendebud ﷺ nevnte meg ikke før han nådde Tabuk. Mens han satt blant folket der, spurte han: 'Hva har skjedd med Ka'b?' En mann fra Banu Salama svarte: 'O Allahs sendebud! Hans kapper og hans beundring av sin egen skikkelse har hindret ham.' Da sa Muadh ibn Jabal: 'For et ille ord du ytret! Ved Allah, O Allahs sendebud, vi vet ikke annet om ham enn godt.' Allahs sendebud ﷺ tidde.» Ka'b ibn Malik fortalte videre: «Da jeg fikk høre at profeten ﷺ var på vei tilbake, ble jeg fylt av bekymring og begynte å tenke ut falske unnskyldninger. Jeg spurte meg selv: 'Hvordan skal jeg kunne unngå hans vrede i morgen?' Jeg rådførte alle kloke slektninger. Men da det ble sagt at Allahs sendebud ﷺ nærmet seg, forsvant alle løgnaktige tanker fra mitt sinn. Jeg innså at jeg aldri ville kunne redde meg ut av denne situasjonen med en løgn, og jeg bestemte meg fast for å tale sannheten. Om morgenen ankom Allahs sendebud ﷺ. Når han returnerte fra en reise, pleide han først å besøke moskeen, be to rakat og deretter sette seg ned for å ta imot folk. Da han nå hadde gjort dette, kom de som hadde blitt igjen for å unnskylde seg og sverge eder foran ham; de var over åtti menn. Allahs sendebud ﷺ aksepterte deres ytre unnskyldninger, tok deres troskapsed, ba om tilgivelse for dem og overlot deres indre hensikter til Allah. Deretter kom jeg frem. Da jeg hilste ham, smilte han smilet til en vred person og sa: 'Kom hit.' Jeg gikk frem og satte meg foran ham. Han spurte: 'Hva hindret deg? Hadde du ikke kjøpt ridedyret ditt?' Jeg svarte: 'Jo, men ved Allah, om jeg hadde sittet foran noe annet menneske i verden, hadde jeg forsøkt å blidgjøre ham med en unnskyldning. Jeg har fått evnen til å tale godt, men ved Allah, jeg vet at om jeg lyver i dag for å vinne din gunst, vil Allah snart la deg bli vred på meg. Hvis jeg derimot taler sant, selv om det gjør deg sint, håper jeg på Allahs tilgivelse. Nei, ved Allah, jeg hadde ingen unnskyldning. Jeg har aldri vært sterkere eller rikere enn da jeg ble igjen.' Da sa Allahs sendebud ﷺ: 'Denne mannen har sannelig talt sant. Reis deg nå til Allah avgjør din sak.' Jeg reiste meg, og noen menn fra Banu Salama fulgte etter meg og sa: 'Ved Allah, vi har aldri kjent til at du har begått noen synd tidligere. Du mislyktes i å unnskylde deg for Allahs sendebud ﷺ slik de andre gjorde. Det hadde holdt at profeten ﷺ ba om tilgivelse for deg.' De fortsatte å bebreide meg så mye at jeg nesten ville vende tilbake og innrømme at jeg hadde løyet, men jeg spurte dem: 'Har noen andre blitt rammet av det samme?' De svarte: 'Ja, to menn har sagt det samme som deg og fått samme beskjed.' Jeg spurte: 'Hvem er de?' De svarte: 'Murara ibn ar-Rabi al-Amri og Hilal ibn Umayya al-Waqifi.' De nevnte to fromme menn som hadde deltatt i Badr og som kunne være et forbilde for meg, så jeg sto fast ved min beslutning. Allahs sendebud ﷺ forbød muslimene å snakke med oss tre som hadde blitt igjen. Folket unngikk oss og behandlet oss annerledes, til jorden jeg levde på kjentes fremmed, som om jeg ikke kjente den igjen. Slik forble vi i femti netter. Mine to kamerater holdt seg innendørs og gråt, men jeg var yngst og mest utholdende. Jeg gikk ut for å delta i bønnene med muslimene og beveget meg på markedene, men ingen snakket til meg. Jeg gikk til Allahs sendebud ﷺ og hilste ham når han satt i sitt selskap etter bønnen, og undret i mitt stille sinn om han beveget leppene for å besvare min hilsen eller ikke. Jeg ba nær ham og kastet stjålne blikk mot ham; når jeg fokuserte på min bønn, vendte han seg mot meg, men når jeg så på ham, vendte han ansiktet bort. Da denne harde behandlingen hadde vart lenge, gikk jeg til min fetter Abu Qatadas hage – han var det kjæreste mennesket for meg – klatret over muren og hilste ham. Ved Allah, han besvarte ikke min hilsen. Jeg sa: 'O Abu Qatada! Jeg ber deg ved Allah, vet du ikke at jeg elsker Allah og Hans sendebud?' Han tidde. Jeg gjentok min ed, men han tidde. Da jeg ba ham en tredje gang, svarte han: 'Allah og Hans sendebud vet best.' Da fløt tårene fra øynene mine, og jeg vendte om og klatret tilbake over muren.» Ka'b fortalte: «Mens jeg gikk på Medinas marked, så jeg en nabateer fra Sham som hadde kommet for å selge korn. Han ropte: 'Hvem kan vise meg veien til Ka'b ibn Malik?' Folk pekte meg ut til ham kom frem og rakte meg et brev fra kongen av Ghassan. Der sto det: 'Etter sedvanlig innledning: Jeg har hørt at din venn har forlatt deg. Allah har ikke plassert deg på et sted av ydmykelse eller vanære. Kom til oss, så skal vi trøste deg.' Da jeg leste det, tenkte jeg: 'Dette er også en prøvelse.' Jeg tok brevet til ovnen og brente det opp. Da førti av de femti nettene hadde gått, kom et sendebud fra Allahs sendebud ﷺ til meg og sa: 'Allahs sendebud ﷺ befaler deg å holde deg borte fra din kone.' Jeg spurte: 'Skal jeg skille meg fra henne, eller hva skal jeg gjøre?' Han svarte: 'Nei, hold deg bare borte fra henne og ha ikke omgang med henne.' Samme budskap ble sendt til mine to kamerater. Jeg sa til min kone: 'Gå til dine foreldre og bli hos dem til Allah avgjør denne saken.'» Ka'b la til: «Hilal ibn Umayyas kone kom til Allahs sendebud ﷺ og sa: 'O Allahs sendebud! Hilal er en gammel, hjelpeløs mann uten tjener. Synes du det er ille at jeg betjener ham?' Han svarte: 'Nei, men han må ikke nærme seg deg.' Hun sa: 'Ved Allah, han har ingen kraft til noe. Han har gråtet uavbrutt siden dette begynte frem til i dag.' Noen av mine slektninger sa til meg: 'Burde du ikke be Allahs sendebud ﷺ om tillatelse for din kone, slik han tillot Hilals kone å betjene ham?' Jeg svarte: 'Ved Allah, jeg kommer ikke til å be om tillatelse for henne. Jeg vet ikke hva Allahs sendebud ﷺ ville si hvis jeg ba om det, siden jeg er en ung mann.' Jeg ventet deretter ytterligere ti netter til de femti nettene var fullført siden Allahs sendebud ﷺ forbød folk å snakke med oss. Da jeg hadde bedt daggrysbønnen den femtiende morgenen, sittende på taket til et av husene våre, befant jeg meg i den tilstanden Allah har beskrevet: min sjel kjentes trang og jorden kjentes smal til tross for dens vidde. Da hørte jeg en stemme fra toppen av Sala'-fjellet som ropte av alle krefter: 'O Ka'b ibn Malik! Gled deg!' Jeg falt ned i prostrasjon og forsto at lettelsen hadde kommet. Allahs sendebud ﷺ hadde etter daggrysbønnen kunngjort at Allah hadde godtatt vår anger. Folket ga seg ut for å gratulere oss. Budbringere gikk til mine to kamerater, en rytter kom galopperende til meg, og en mann fra Aslam løp opp på fjellet – hans stemme nådde frem raskere enn hesten. Da mannen hvis stemme jeg hadde hørt kom frem med gledsbudet, tok jeg av meg begge klærne mine og ga dem til ham som takk. Ved Allah, jeg eide ingen andre klær den dagen. Jeg lånte deretter to plagg, kledde på meg og gikk til Allahs sendebud ﷺ. Folket møtte meg i grupper og gratulerte meg med Allahs godtakelse av min anger og sa: 'Gratulerer med at Allah har godtatt din anger!'» Ka'b fortalte: «Da jeg trådte inn i moskeen, satt Allahs sendebud ﷺ omgitt av mennesker. Talha ibn Ubaidullah kom løpende mot meg, ristet hånden min og gratulerte meg. Ved Allah, ingen av muhajirun reiste seg for meg unntatt ham, og jeg skal aldri glemme dette overfor Talha.» Ka'b fortsatte: «Da jeg hilste Allahs sendebud ﷺ, strålte ansiktet hans av glede og han sa: 'Gled deg over den beste dagen du har opplevd siden moren din fødte deg.' Jeg spurte: 'Er dette fra deg, O Allahs sendebud, eller fra Allah?' Han svarte: 'Nei, det er fra Allah.' Når Allahs sendebud ﷺ ble glad, lyste ansiktet hans som et stykke av månen, og vi kjente igjen dette trekket hos ham. Da jeg satte meg foran ham, sa jeg: 'O Allahs sendebud! Som en del av min anger vil jeg gi hele formuen min som almisse for Allahs og Hans sendebuds skyld.' Allahs sendebud ﷺ svarte: 'Behold noe av eiendommen din, det er bedre for deg.' Jeg sa: 'Da beholder jeg min andel fra Khaybar.' Jeg la til: 'O Allahs sendebud! Allah har reddet meg gjennom min sannferdighet, og som en del av min anger lover jeg å aldri tale annet enn sannhet så lenge jeg lever.' Ved Allah, jeg kjenner ikke til noen muslim som Allah har prøvd i sannferdighet bedre enn meg. Fra den stund jeg sa dette til Allahs sendebud ﷺ frem til i dag, har jeg aldri med vitende og vilje løyet, og jeg håper at Allah skal bevare meg i sannhet resten av mitt liv. Allah åpenbarte for Sitt sendebud ﷺ: {Allah har vendt Seg i barmhjertighet til Profeten og emigrantene...} frem til Hans ord: {og vær med de sannferdige}. Ved Allah, ingen velsignelse Allah har skjenket meg etter å ha veiledet meg til islam er større i mine øyne enn at jeg ikke løy for Allahs sendebud ﷺ og dermed gikk under likt de som løy. Allah beskrev nemlig de som løy med de verste ordene Han noensinne har brukt om noen, da Han sa: {De vil sverge ved Allah for dere når dere vender tilbake...} frem til: {for Allah er ikke fornøyd med det trossige folket}.» Ka'b avsluttet: «Vi tre skilte oss helt fra dem hvis unnskyldninger Allahs sendebud ﷺ aksepterte da de sverget foran ham; han tok deres troskapsed og ba om tilgivelse for dem. Men Allahs sendebud ﷺ utsatte vår sak til Allah avgjorde den. Derfor sa Allah: {Og de tre som ble latt tilbake...}. Det Allah nevner her handler ikke om at vi ble igjen fra felttoget, men om at profeten ﷺ utsatte avgjørelsen om oss, i motsetning til dem som sverget og unnskyldte seg foran ham og hvis unnskyldninger han godtok.
Oversettelse og forklaring av Khutba World, oversatt fra arabisk.
Kaʿb valgte sannheten og holdt fast ved den helt til Allah godtok hans anger.
Hadithen forteller om Kaʿb ibn Malik, Murara ibn ar-Rabiʿ og Hilal ibn Umayya, som uten gyldig grunn ikke deltok i felttoget til Tabuk. Kaʿb snakket ærlig om forsømmelsen sin; etter femti netter ble det kunngjort at angeren deres var godtatt.
Et sted nord på Den arabiske halvøy som Profeten ﷺ dro til sammen med muslimene.
Å vende oppriktig tilbake til Allah, angre en synd og velge lydighetens vei.
En frivillig gave som gis for å søke Allahs velbehag.
Klassiske lærde understreker at sannferdighet, også når den får smertefulle følger, er bedre enn en løgn som gir en midlertidig fordel. Fortellingen lærer også at oppriktig anger innebærer å erkjenne feilen og holde fast ved lydighet. Lærde påpeker at Profeten ﷺ forholdt seg til menneskers ytre forklaringer, mens Allah kjenner deres indre tilstand. Kaʿbs tilbud om å gi bort all eiendommen sin ble frarådet: Anger krever ikke overdrevenhet, og det kan være bedre å beholde en del av formuen.
- Fortell sannheten om feilene dine, også når en unnskyldning kan virke enklere på kort sikt.
- Ikke utsett nødvendige gode handlinger: Små forsinkelser kan utvikle seg til alvorlig forsømmelse.
- Vis anger gjennom oppriktig endring, og hold fast ved sannferdighet også etter at den umiddelbare prøvelsen er over.
En hadith hver dag, på ditt språk
Appen gir deg en hadith med forklaring hver dag, også som widget på telefonen. Gratis å bruke.